Arctic Row 2026: Sveitsisk ekspedisjon planlegger en historisk rotur gjennom Arktis

Fire sveitsiske eventyrere starter ekspedisjonen Arctic Row 2026 ved midnatt natt til 4. juli 2026 fra Svalbard. Målet er å gjennomføre en historisk, menneskedrevet rotur på over 3 000 kilometer til iskanten og derfra videre til det skotske fastlandet.

Etter ankomsten på Svalbard mandag 29. juni la Arctic Row 2026-teamet ut fra havnen i Longyearbyen ved midnatt natt til lørdag. Dermed startet en krevende roekspedisjon gjennom en av de siste store utfordringene innen havroing: Polhavet. Det fire personer sterke laget, bestående av Florian Ramp, Roman Möckli, Ben von Mitzlaff og Frederik Jacobs, skal først ro mot Ny-Ålesund før de fortsetter nordover mot iskanten. Der håper teamet å slå den gjeldende verdensrekorden for den nordligste breddegraden som er nådd av en robåt i åpent arktisk farvann. Rekorden er i dag på 79° 55′ 500” N og ble satt i 2017 av et firemannslag som rodde fra Longyearbyen til Jan Mayen. For årets ekspedisjon vil Jan Mayen imidlertid bare være det andre delmålet etter at iskanten er nådd. Deretter er planen å fortsette mot Islands østligste punkt, videre forbi Færøyene og til slutt avslutte ferden i Nord-Skottland. Totalt forventes ekspedisjonen å tilbakelegge rundt 3 100 kilometer i løpet av 40 til 60 dager, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig dagsdistanse på omtrent 120 kilometer. Kort tid før avreise fikk Polar Journal anledning til å snakke med deltakerne i Arctic Row 2026.

Etter ankomsten til Longyearbyen – hvordan så de siste forberedelsesdagene ut?

Ben:
Etter at vi kom frem på mandag, satte vi båten på vannet og begynte å gå gjennom alt. Er alt verktøy på plass? Er båten riktig lastet? Har vi med oss alt? Er alle karabinkrokene festet der de skal være? Dette tok faktisk lengre tid enn vi hadde forventet. I tillegg måtte vi gjøre de siste innkjøpene og ta en prøvetur med båten.

Frederik:
Det var allerede to måneder siden vi sendte båten til Longyearbyen, og enkelte rutiner hadde blitt litt rustne. Hvordan bytter man rolag? Hvordan organiserer man lugaren? Avsaltingsanlegget vårt hadde også fått algevekst, så vi måtte demontere og rengjøre det. Målet var rett og slett å bli godt kjent med båten igjen.

Å ro helt til iskanten er en enorm utfordring. Hvordan får man en så vill idé?

Roman:
Florian og jeg ble faktisk kjent gjennom Atlanterhavskryssingen i The World’s Toughest Row. Florian deltok i 2019, og jeg i 2021. Det var slik jeg kom inn i havroing og fikk en fantastisk opplevelse. Etterpå kom spørsmålet: Hva gjør vi videre? Atlanterhavet var en stor opplevelse, men en kryssing av Stillehavet ville i stor grad vært noe av det samme. Derfor ønsket vi å gjøre noe helt annerledes. The World’s Toughest Row er dessuten et kappløp, der konkurransen står i sentrum. Vi hadde mer lyst til å utforske. Vi ville prøve noe ingen hadde gjort før. Etter å ha sett en dokumentar om Olly Hicks og George Bullard, som padlet kajakk fra Grønland til Skottland, ble jeg inspirert av den storslåtte naturen. Samtidig følte jeg at det fortsatt manglet noe ved denne ruten. Da fikk jeg ideen om å starte på Svalbard, ro nordover til iskanten og deretter sette kurs sørover mot Skottland. Der venter uberørt natur og en rute som ingen tidligere har gjennomført med robåt.

Hvordan forberedte dere dere – både som lag og hver for dere?

Ben:
Vi bygget opp treningen gradvis. Først var øktene på noen få timer, men etter hvert trente vi også opptil 40 timer sammenhengende. I tillegg trente hver av oss mye på egen hånd, særlig den fysiske delen. Vi hadde også et fast lagmøte én gang i uken, alltid fredager klokken 12.15, hvor vi oppdaterte hverandre om fremgangen og hvilke oppgaver som var gjennomført.

Hvordan ble dere kjent med hverandre?

Roman:
Jeg møtte Flo under konkurransen. Han hadde deltatt to år før meg. Han var den litt gale sveitseren som startet som et tomannslag, men fullførte alene fordi makkeren måtte gi seg på grunn av sjøsyke. Jeg spurte ham om erfaringene hans og lærte veldig mye av ham. Han ga meg gode råd om prosjektledelse og innsamling av sponsormidler, og jeg opplevde ham som en åpen og hjelpsom person. Det var slik vi ble kjent. Senere tok Flo med Frederik inn i prosjektet, og jeg tok med Ben. Ben og jeg kjenner hverandre fra den sveitsiske hæren, mens Flo og Frederik kjenner hverandre gjennom roing.

Ettersom isen trekker seg stadig lenger nord hvert år – hvor langt nord er dere villige til å ro?

Ben:
Den nåværende planen er å nå minst 80 grader nord. Men det betyr ikke at vi snur der. Målet er å komme helt frem til iskanten og ro så langt nord som det er forsvarlig og trygt.

Hvordan ser hverdagen om bord ut?

Frederik:
Livet om bord følger en fast rytme på to timer: To timer med roing, deretter to timer med søvn eller andre oppgaver. Slik går det døgnet rundt, hver eneste dag, helt til vi når målet vårt. Selvfølgelig består hverdagen av mer enn bare å sove. Vi lager mat, rydder om bord og har et lagmøte hver dag. Ellers ser man stort sett bare personen man deler lugar med – båten har to lugarer, én i baugen og én akter – og da kun en kort stund når vaktene byttes.

Det høres ut som om dere egentlig er ganske mye alene, selv om dere er fire personer om bord. Hvordan holder dere motivasjonen oppe?

Florian:
Egentlig handler det ikke så mye om motivasjon. Det handler først og fremst om å møte opp til vakten sin og ro. Du ønsker ikke å svikte lagkameratene dine eller komme for sent til neste roøkt, enten du har lyst til å ro eller ikke. Selvfølgelig er det annerledes dersom noen blir syke eller skadet.

Frederik:
Vi er på samme båt, men alle må bidra med sin egen innsats. Vi har ansvar for hverandre – for å ro, fullføre ekspedisjonen og komme i land igjen som venner.

Roman:
Roing kan faktisk være ganske meditativt. Du gjentar den samme bevegelsen om og om igjen. Maslows behovspyramide beskriver jo hvordan de mest grunnleggende behovene – søvn, trygghet og mat – ligger nederst, mens selvrealisering ligger øverst. På denne ekspedisjonen beveger man seg egentlig tilbake til bunnen av pyramiden. Det handler om kameratskap, helse og de enkle tingene i livet. Mange av hverdagens forventninger mister betydning, og man fokuserer i stedet på det som virkelig er viktig. Hvordan dette påvirker den mentale tilstanden, varierer fra person til person.

Florian:
Jeg tror man får utrolig mye tid til å tenke over hvor man står i livet og reflektere over valgene sine. Kanskje oppdager man at det er ting man alltid har gjort, men egentlig ikke ønsker å fortsette med. Man innser også at vi bare har dette ene livet. Derfor er det viktig å gjøre det man virkelig ønsker selv, og ikke leve etter andres forventninger eller prøve å innfri krav som andre setter.

Har dere planer om å gå i land underveis?

Ben:
Ja, i Skottland. Og i Ny-Ålesund. Det blir vårt siste stopp før vi forlater sivilisasjonen.

Florian:
Hvor lenge vi blir der, kan vi ikke si. Det avhenger helt av været. Vi håper å komme raskt inn i en god rytme, og når vi først har den, ønsker vi å fortsette. Samtidig handler det om å redusere risikoen. Hvis vi har to dager med stabile værforhold før vi når iskanten, er det langt enklere å planlegge den neste etappen.

Blir det ikke fristende å gi seg underveis, særlig når dere passerer så nær Jan Mayen og senere Island?

Florian:
På havet ser man egentlig ikke så langt. Det kommer også til å påvirke rutevalget vårt. På grunn av jordens krumning er det ofte umulig å se land i det hele tatt. Egentlig er det kanskje en fordel, for da slipper man å bli fristet. Avhengig av været kan det hende vi ror i nærheten av Færøyene. Det ville vært et fantastisk landskap. Derfra er det bare rundt 300 til 400 kilometer til Skottland. Da kan man si til seg selv at den siste etappen er overkommelig. Ved Jan Mayen er situasjonen annerledes – da gjenstår fortsatt rundt 1 300 kilometer. Derfor er Jan Mayen nok den største fristelsen. Samtidig hjelper disse delmålene oss mentalt. Vi kan dele opp ekspedisjonen i etapper på to, fem eller ti dager. Det gjør reisen lettere å håndtere, selv om hverdagen om bord forblir den samme.

En ekspedisjon så langt nord innebærer betydelig risiko, spesielt i en liten robåt. Hvordan har dere forberedt dere på farer som isbjørn og andre utfordringer?

Frederik:
Jeg tror den største risikoen er oss selv, ikke båten. Båten er i praksis konstruert som en livbåt. Den kan kantre, snu seg rundt og rette seg opp igjen av seg selv. Hvis noe skjer om bord, skyldes det mest sannsynlig en menneskelig feil. For eksempel at noen lar en luke stå åpen, en bølge slår inn og båten fylles med vann. Den beste måten å redusere risikoen på er grundig trening og gode forberedelser. Det er nettopp det vi har gjort. Vi har blant annet gjennomført våpentrening med Ben, øvd på bruk av signalpistol mot isbjørn og gått gjennom ulike nødscenarioer. Vi vet hva vi skal gjøre dersom vi møter en isbjørn, dersom båten får et hull eller dersom været plutselig forverrer seg. Vi står heller ikke alene i dette prosjektet. Rundt oss har vi et støtteapparat som følger oss hele veien. En meteorolog overvåker værutviklingen for oss hver dag, og vi har en egen sikkerhetsansvarlig. Ved en nødsituasjon fungerer denne personen som vårt sentrale kontaktpunkt og koordinerer kommunikasjonen med redningstjenesten, familiene våre og andre involverte.

Hvordan kan leserne våre følge og støtte ekspedisjonen?

Frederik:
Ekspedisjonen kan først og fremst følges og støttes på to måter: via Instagram-kontoen @TeamArcticRow, hvor det også finnes en lenke til GoFundMe-kampanjen og jevnlige oppdateringer, og via nettsiden TeamArcticRow.ch, der man finner en live-tracker, mer informasjon om ekspedisjonen og ulike muligheter for å støtte prosjektet.

PolarJournal, Dr. Jan-Benedict Spannenkrebs