Den enorme arktiske øygruppen ingen visste eksisterte

Eksistensen av denne arktiske øygruppen, nesten like stor som Sveits, var ukjent frem til 1913, noe som gjorde den til den siste store øygruppen på jorden som ble utforsket.

I Polhavet, like nord for det sibirske fastlandet, ligger øygruppen Severnaja Zemlja, som på russisk betyr «Nordlandet». Øygruppen ligger mellom Karahavet og Laptevhavet og er skilt fra den russiske Tajmyrhalvøya av det smale Vilkitskijstredet, som bare er rundt 55–80 kilometer bredt.

Severnaja Zemlja dekker imponerende 37 000 kvadratkilometer og kan dermed sammenlignes i areal med et større europeisk land. Øygruppen består av fire store øyer omgitt av flere titalls mindre øyer, og isbreer dekker nesten halvparten av landarealet.

Frem til 1913 manglet verden ikke bare et nøyaktig kart over Severnaja Zemlja. Eksistensen av dette enorme landområdet var ukjent.

Den siste store hvite flekken

Hvor bemerkelsesverdig sent Severnaja Zemlja ble oppdaget, blir enda tydeligere i et historisk perspektiv. Europeere hadde nådd den avsidesliggende Påskeøya i Stillehavet allerede i 1722, det antarktiske kontinentet ble observert for første gang i 1820, og i 1911 ble Roald Amundsen og hans team de første menneskene som nådde Sydpolen. Ved begynnelsen av 1900-tallet var verden allerede omfattende kartlagt, og kontinentene, de store øyene og de fleste kystlinjene var kjent.

Selv områdene rundt i Arktis hadde blitt utforsket langt tidligere. Svalbard ble nådd av Willem Barents’ ekspedisjon i 1596, mens de russiske arktiske øygruppene Novaja Zemlja, Nysibirøyene og Frans Josefs land hadde blitt kjent i løpet av en periode som strakte seg fra middelalderen til 1800-tallet. Likevel forble Severnaja Zemlja, bare adskilt fra det russiske fastlandet av et smalt sund, ubemerket.

En del av forklaringen ligger i vanskelighetene med å utforske denne delen av Høy-Arktis. Tett havis, tåke og en svært kort navigasjonssesong gjorde utforskningen av området vanskelig gang på gang. Noen ekspedisjoner kom bemerkelsesverdig nær den fortsatt ukjente øygruppen. Adolf Erik Nordenskiöld seilte i nærheten under den første vellykkede gjennomseilingen av Nordøstpassasjen i 1878, men fikk ikke øye på den. I 1882 dro den danske oppdageren Andreas Peter Hovgaard ut spesielt for å undersøke om det fantes land nord for Tajmyrhalvøya, men tett is hindret ekspedisjonen hans i å nå området. Også senere ekspedisjoner reiste gjennom den omkringliggende regionen uten å oppdage landet.

Det endret seg til slutt i 1913, da den russiske hydrografiske ekspedisjonen i Polhavet, om bord på de isbrytende skipene Taimyr og Vaigach, seilte nord for Kapp Tsjeljuskin på Tajmyrhalvøya, det nordligste punktet på det eurasiske fastlandet. Under ledelse av Boris Vilkitskij støtte ekspedisjonen på tidligere ukjent land. Det nyoppdagede området fikk først navnet Keiser Nikolaj II Land, før det i 1926 fikk sitt nåværende navn, Severnaja Zemlja.

Men oppdagelsen avslørte ikke umiddelbart områdets egentlige geografi. Ekspedisjonen kartla bare deler av kystlinjen og antok at det nyoppdagede området var én stor sammenhengende landmasse.

Kartleggingen av det ukjente

Først i 1930 etablerte fire sovjetiske forskere en base på Severnaja Zemlja og begynte å kartlegge området systematisk. I løpet av de neste to årene reiste de gjennom området med hundeslede, kartla kystlinjene og fylte dermed inn en av de siste store hvite flekkene på verdenskartet. Arbeidet deres viste til slutt at Severnaja Zemlja faktisk var en øygruppe dominert av fire store øyer.

Sovjetunionen etablerte senere flere polarstasjoner på øygruppen etter hvert som landet utvidet den vitenskapelige virksomheten og skipsfarten langs Nordøstpassasjen. Det ble gjennomført meteorologiske, geologiske og glasiologiske observasjoner over hele øygruppen.

Mer enn et århundre etter oppdagelsen har Severnaja Zemlja fortsatt ingen byer eller permanent sivilbefolkning. Den menneskelige tilstedeværelsen er fortsatt svært begrenset, selv om vitenskapelig og statlig aktivitet på øyene har fortsatt.

Historien om Severnaja Zemlja er en del av en langt større historie om utfordringene ved utforskningen av Arktis. Den første bekreftede ankomsten til Nordpolen fant sted så sent som i 1926, da Roald Amundsen, Umberto Nobile, Lincoln Ellsworth og mannskapet deres fløy over den om bord på luftskipet Norge, en historie Polar Journal nylig har sett nærmere på.

For bare litt over et århundre siden manglet denne enorme gruppen av isbredekte øyer fortsatt på kartene. Severnaja Zemlja er nok en påminnelse om hvilken formidabel barriere havis, ekstremvær og geografiske forhold en gang utgjorde for utforskningen av Høy-Arktis, selv da store deler av resten av verden allerede var kartlagt.

Dr. Yana Kirichenko, PolarJournal