Den merkelige fuglen i historiens utkant
Nobu Shirase vil nå Sydpolen! Det var årets spøk i 1909. Japanerne lo så de knakk sammen, pressen hånte ham åpent, og myndighetene viste ingen forståelse for ambisjonene til denne ubetydelige offiseren fra den nordlige prefekturen Akita. Hvorfor skulle de det? Frem til 1868 hadde det vært straffbart med døden for japanske borgere å forlate landet, og da var Shirase allerede sju år gammel. Japan hadde isolert seg i århundrer, og selv etter at reiser ble tillatt, hadde knapt noen interesse for å utforske resten av verden.
Nobu Shirase hadde derimot siden barndommen drømt om en dag å erobre Nordpolen. For å nå dette målet trente han kroppen hele livet, avsto fra røyking og alkohol, og levde i uoppvarmede rom. Da Robert Peary og Frederick Cook i 1909 hevdet å ha nådd Nordpolen, endret han ganske enkelt mål: fra da av ville han sikte mot Sydpolen. Men for å komme dit trengte han mannskap, forsyninger og et skip – og staten hadde ingen planer om å finansiere et slikt foretak.
Takket være sin utholdenhet klarte Shirase å samle inn nok penger fra private givere til å kjøpe fiskeseilskipet Hoko Maru, som han bygde om for ferd i is og ga navnet Kainan Maru, omtrent «Sørens åpner». Den tremastede skonnerten var bare 30,5 meter lang og 7,9 meter bred, og utstyrt med en motor på beskjedne 18 hestekrefter – latterlig svakt for navigasjon i pakkis. Shirase ville helst ha kjøpt den større marinekanonbåten Banjo.
Kainan Maru ga den japanske offentligheten enda en grunn til ikke å ta Shirases Sydpol-planer alvorlig. Da skipet forlot Tokyo 29. november 1910, sto bare en håndfull studenter på kaien og vinket farvel. Blant de 27 besetningsmedlemmene fantes ikke én eneste vitenskapsmann – ingen ønsket å bli med. I stedet var det 28 sibirske sledehunder om bord.
En rask vurdering viste: engelskmannen Robert Falcon Scott hadde reist til Antarktis i juni samme år, og nordmannen Roald Amundsen i begynnelsen av september. Siden slike ekspedisjoner var planlagt til tre fire år, lå Shirase, som tredjemann, fortsatt ikke så dårlig an.
Da Kainan Maru seilte ut, var været forferdelig. Ingen kunne ane at dette var et varsel for hele ekspedisjonen.
Første forsøk mislykkes
Det dårlige været fortsatte helt til stoppet i Wellington i New Zealand, hvor de blant annet lastet 32 tonn kull og 36 tonn drikkevann. Igjen ble Shirase gjort narr av – denne gangen av newzealandsk presse: skipet var lite, motoren ubrukelig, og folk lo av «lekesleder av bambus» og forsyningene med ris, bønner og tørket blekksprut. Også mannskapet ble hånt, siden halvparten av hundene allerede hadde dødd på den relativt ufarlige reisen til New Zealand.
Fornærmet, men ikke avskrekket, seilte Shirase videre. Været var igjen fryktelig. Kaptein Naokichi Nomura, en erfaren sjømann, noterte at han aldri hadde sett så høye bølger. Kainan Maru ble kastet rundt som et nøtteskall.
Hvor lite japanerne visste om hva som ventet dem, ble tydelig i en episode til sjøs: 15. februar stilnet stormen, en diffus tåke lå over havet, og hele mannskapet klaget over uforklarlig hodepine. Da dukket et merkelig dyr opp av havet, hva kunne det være? De fanget det med nett, og ett av besetningsmedlemmene identifiserte det som … en pingvin.
Været ble igjen hardt. Elleve dager etter «pingvinhendelsen» oppdaget utkikken det første isfjellet. Elleve dager senere dukket land opp, skipet var nær Victoria Land. Været skiftet «på et øyeblikk», som Shirase skrev, fra regn til snø til storm til tåke til kraftige vindkast.
I flere dager seilte de langs iskanten på jakt etter et sted å gå i land, men uten hell. Da kaptein Nomura så vidt klarte å styre skipet ut av lukkende pakkis, bestemte Shirase seg for å trekke seg tilbake. Å overvintre i en fastfrosset båt ville trolig ha betydd døden.
Venting i Australia
1.mai 1911, mindre enn tre måneder etter avreise fra New Zealand, gikk Kainan Maru inn i havnen i Sydney. Mannskap og skip var reddet (bare én hund var igjen i live). Men nå følte australierne seg truet.
Den politiske situasjonen var spent, og enkelte mistenkte at Shirase og hans menn egentlig var spioner. Kanskje skyldtes dette bare at også australierne hadde vanskelig for å ta denne dårlig utrustede gruppen på alvor som polarforskere.
Igjen ble Shirase hånet, i ukevis. Mannskapet bodde i Sydney under elendige forhold på en fruktplantasje. The New Zealand Times beskrev dem som «gorillaer i en elendig fiskebåt» og hevdet at slike «villmenn» ikke hørte hjemme i Antarktis.
I mellomtiden reiste kaptein Nomura tilbake til Japan for å skaffe mer penger, nytt mannskap og nye hunder.
Høyre: uflaks: ingen av hundene overlevde ekspedisjonen.
En isbre får navn
Nå innså Shirase at han ikke lenger kunne ta igjen Amundsen og Scott. Han oppga målet om Sydpolen og erklærte det andre forsøket som en vitenskapelig ekspedisjon. Nomura kom tilbake til Sydney med penger, 29 hunder og noen få faktiske forskere.
Dypt fornærmet, men fast bestemt, seilte Shirase ut igjen 19. november 1911, denne gangen med forsyninger for to år.
En annen episode viste hvor annerledes japanerne tenkte: 16. desember skjøt en sjømann en sel. Skuddet var ikke dødelig, og dyret kjempet imot. Uten å nøle kastet en annen sjømann av seg klærne, hoppet i det iskalde vannet og kjempet med selen – til han selv nesten frøs i hjel og måtte reddes. Som belønning fikk han en kurv med fersk frukt.
Det ingen visste: to dager tidligere hadde Roald Amundsen allerede nådd Sydpolen.
Noen dager senere angrep en flokk spekkhoggere skipet og rammet det med hodene, trolig fordi de trodde det var en hval. Heldigvis falt ingen over bord, heller ikke de to ainusjømennene, som betraktet spekkhoggere som guddommelige vesener og ba inderlig under angrepet.
Og ja – været forble fryktelig.
16. januar rodde fire menn til isen ved 78°17′ sør, klatret opp en isvegg og ga isbreen navnet «The Four Man’s Glacier» og bukten nedenfor «Kainan Bay».
Endelig respekt
Kort tid etter oppdaget mannskapet et annet skip omtrent 20 kilometer unna. Shirase mistenkte pirater – i Antarktis!
Det viste seg å være Fram, skipet til Roald Amundsen. En delegasjon besøkte det, men siden ingen snakket hverandres språk eller engelsk, besto samtalen av forvirrede gester. Likevel skrev nordmennene senere at de var dypt imponert over japanerne, rett og slett fordi de hadde kommet så langt med så dårlig utstyr.
En elendig fiasko
Shirase besluttet å forsøke en landekspedisjon. Etter å ha nådd ishyllen valgte han ut en fortropp på sju mann, og fortsatte senere med fire.
Men nesten umiddelbart slo uværet til igjen. Etter bare 8 miles måtte de bli liggende fast i to dager.
Nå ble det tydelig hvor dårlig utrustet de var: bomullsklær i stedet for ull, dårlig isolerte støvler, fuktige soveposer og hunder som trakk for tunge lass. Maten, misosuppe, var nesten fettfri og utilstrekkelig i −20 °C.
Ekspedisjonen forfalt raskt. Hundepoter blødde, moralen kollapset, og kompasset sviktet på grunn av jern i utstyret. Etter sju dager ga Shirase opp. De hadde reist 160 miles, men var fortsatt på ishyllen, ikke engang på det antarktiske kontinentet, og nådde bare 80°5′ sør.
De plantet det japanske flagget, tok et bilde, begravde dokumenter og snudde.
To dager senere returnerte Kainan Maru. Under forsøket på å hente menn og utstyr slo en ny storm til. Bukten frøs raskt. Med stor dyktighet klarte kaptein Nomura å frigjøre skipet i siste øyeblikk. Mye utstyr, og de gjenværende hundene, ble etterlatt.
En helt likevel
20. juni 1912 vendte Kainan Maru trygt tilbake til Yokohama. Shirase ble mottatt som en helt av jubelende folkemengder. Han hadde brakt mannskapet hjem uten tap av menneskeliv. Internasjonal presse omtalte det imidlertid bare kort. Selv Shirases egen rapport i New York Times var vag og nevnte «vitenskapelig verdifulle prøver» som måtte holdes hemmelige. Også japanske myndigheter behandlet ekspedisjonen som en slags statshemmelighet, hvorfor, er uklart.
Dermed ble tredjemannen i kappløpet om Sydpolen, aldri en virkelig seriøs konkurrent, raskt glemt. I Japan holdt Shirase foredrag og brukte inntektene til å betale ned gjeld tilsvarende rundt 1,8 millioner sveitsiske franc. Han døde 4. september 1946, 85 år gammel.
16. desember 1959 skrev Neue Zürcher Zeitung:
«Japans bidrag til utforskningen av Antarktis er svært små. Vinteren 1911/12 forsøkte løytnant Nobu Shirase å nå Prinsesse Ragnhild Land med en tremastet skonnert, men mislyktes og omkom i isen langs kysten.»
Hadde noen nok en gang gjort narr av den fryktløse japanske oppdageren?
Tekst: Christian Hug
Bilder: Shirase Antarctic Expedition Memorial Museum
