Dumont d’Urville – Ekspedisjon til Antarktis

I 1837 ble Dumont d’Urville bedt av den franske kongen Louis-Philippe om å utforske Sydpolen. Hovedmålet med reisen var å nå Antarktis og komme så langt mot polen som isforholdene tillot. Kongen stilte ikke bare skipet «Astrolabe» til disposisjon, men også et annet skip, «Zélée».

7. september 1837 la de to skipene ut på reisen. De seilte inn i Sør-Atlanteren, rundt Magellanstredet og videre sørover mot Antarktis, hvor de nådde sitt sørligste punkt på 63° sør. Reisen mot Sydpolen var imidlertid ikke særlig vellykket. Dårlig utstyr, is, tåke og snø hindret dem i å komme lenger. Dumont d’Urville brakte likevel verdifulle data tilbake til Frankrike, samt erkjennelsen av å ha oppdaget et kontinent. Dette skjedde dessverre på bekostning av et utbrudd av skjørbuk, som tok livet av 22 av de 183 mennene om bord på de to skipene.

Deretter seilte han til Chile for å hente forsyninger og gi de gjenværende mannskapene mulighet til å komme seg. Under oppholdet deserterte mange besetningsmedlemmer. Fra Chile fortsatte han over Stillehavet og besøkte Marquesasøyene, Tahiti, Samoa, Tonga, Fiji, Salomonøyene, Karolinene og Ny-Guinea. Reisen gikk videre rundt Indonesia og Sørøst-Asia og langs vestkysten av Australia til Hobart på Tasmania.

Da sommeren kom tilbake, besluttet Dumont d’Urville å gjøre et nytt fremstøt mot Antarktis, blant annet i håp om å finne den magnetiske sydpolen, som man mente lå et sted mellom 120. og 160. lengdegrad. Denne gangen gikk reisen bedre. 19. januar 1840 ble land observert, og han kalte det «Terre Adélie» etter sin kone. Her ligger også den franske forskningsstasjonen som ble opprettet i 1956 og bærer hans navn.

Med steinprøver kunne han bevise at han befant seg på et eget kontinent. Han heiste det franske flagget og markerte dermed at Terre Adélie var en strategisk og politisk viktig erobring for Frankrike.

Tilbakeferden gikk via Ny-Guinea og øya St. Helena i Atlanterhavet. 6. november 1840, etter tre år og to måneder, vendte de to skipene tilbake til hjemmehavnen Toulon. D’Urville ble forfremmet til kontreadmiral, og Det geografiske selskap tildelte ham sin høyeste utmerkelse.

Etter hjemkomsten ble han i desember 1840 utnevnt til kontreadmiral og tildelt Den geografiske forenings store gullmedalje – en anerkjennelse av hans betydelige prestasjoner og oppdagelser. I månedene som fulgte viet han seg til arbeidet med å ferdigstille og publisere verket «Reise til Sydpolen og Oseania», hvor han ønsket å dokumentere sine erfaringer og vitenskapelige funn.

Men før han rakk å fullføre dette livsverket, inntraff en tragedie: 8. mai 1842 omkom han sammen med sin kone og sin bare 16 år gamle sønn i den katastrofale jernbaneulykken i Meudon. Ulykken regnes som en av de første store togkatastrofene i Frankrike og satte en brå og tragisk slutt på hans liv og lovende arbeid.

Heiner Kubny, PolarJournal