«Evighetskjemikalier» har økt med mer enn 900 prosent hos svalbardrein

For mange besøkende på Svalbard er reinen blant de første arktiske dyrene de møter. De kompakte dyrene kan ofte sees beitende i nærheten av Longyearbyen eller vandrende rolig over tundraen nedenfor isbreene. De virker perfekt tilpasset livet i et av verdens mest avsidesliggende områder.

Ny forskning viser imidlertid at selv den endemiske svalbardreinen ikke unnslipper rekkevidden av industriell forurensning.

En studie ledet av forskere fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), i samarbeid med Aarhus Universitet og Norsk institutt for naturforskning (NINA), viser at konsentrasjonene av PFAS – per- og polyfluoralkylstoffer – i svalbardrein har økt kraftig i løpet av de siste rundt ti årene.

PFAS er en stor gruppe menneskeskapte kjemikalier som blant annet brukes i vanntett bekledning, matemballasje, non-stick-belegg, kosmetikk, industrielle materialer og brannskum. Siden mange av disse stoffene brytes ned svært langsomt, omtales de ofte som «evighetskjemikalier» eller «forever chemicals».

Studien, som er publisert i tidsskriftet Environmental Science & Technology, undersøkte PFAS og tungmetaller i lever- og muskelprøver fra svalbardrein. De gjennomsnittlige PFAS-konsentrasjonene i leveren økte fra omtrent 0,6 nanogram per gram vev for ti år siden til 5,48 nanogram per gram i dag – en økning på mer enn 900 prosent.

Resultatene overrasket selv forskerne. Førsteforfatter Malin Andersson Stavridis beskrev funnene som så uventede at hun først trodde de kunne være feil.

Svalbardreinen finnes ingen andre steder i verden. Gjennom tusenvis av år isolert fra fastlandets bestander har den utviklet seg til en egen underart tilpasset høyarktiske forhold. I motsetning til mange andre rein- og karibubestander foretar svalbardreinen ikke lange vandringer. Den beveger seg gjennom hele året innenfor relativt små leveområder og regnes derfor som en verdifull indikator på miljøendringer i de arktiske landøkosystemene.

Hvor uvanlig er denne økningen?

En tidligere sirkumpolar sammenligning av leverprøver fra caribou og rein omfattet dyr fra Canada, Grønland, Sverige og Svalbard. Utvalget fra Svalbard var den gangen svært lite og bestod av bare sju dyr. Det bør derfor betraktes som et orienterende utgangspunkt snarere enn en presis langtidsreferanse.

Likevel er sammenligningen interessant. På den tiden fremsto PFAS-nivåene hos svalbardrein som relativt lave sammenlignet med enkelte andre arktiske bestander. De høyeste konsentrasjonene ble funnet hos caribou i Sørvest-Grønland, hvor PFAS-belastningen også ble knyttet til lokale kilder som flyplasser og tidligere militær infrastruktur.

På denne bakgrunnen er de nye resultatene bemerkelsesverdige. En bestand som tidligere ble ansett som relativt lite belastet, viser nå PFAS-konsentrasjoner som er høye sammenlignet med mange tidligere undersøkte arktiske rein- og cariboubestander.

De absolutte konsentrasjonene ligger fortsatt under kjente terskelverdier der man forventer skadelige effekter på dyrelivet. Studien peker derfor ikke på noen umiddelbar trussel mot svalbardreinbestanden. Innen miljøovervåking kan imidlertid hastigheten og retningen på en endring være like viktige som selve konsentrasjonen.

Og på Svalbard peker utviklingen tydelig oppover.

Et endret kjemisk bilde

Et av de viktigste funnene i studien er ikke bare at PFAS-konsentrasjonene har økt, men også at sammensetningen av de påviste kjemikaliene har endret seg.

Tidligere PFAS-belastning på Svalbard har ofte blitt knyttet til lokale kilder, blant annet områder der brannskum har blitt brukt til øvelser og avfallsdeponier i nærheten av Longyearbyen. Disse kildene er godt kjent, ettersom brannskum historisk har inneholdt PFAS-forbindelser som kan bli værende i jord, smeltevann og grunnvann i svært lang tid.

Sammensetningen av forurensningsstoffene i de nye reinprøvene skiller seg imidlertid fra det som tidligere er funnet ved lokale forurensningskilder. Forurensningen domineres nå hovedsakelig av PFOS (perfluoroktansulfonat) og flere langkjedede PFCA-er (perfluoralkylkarboksylsyrer), stoffer som er kjent for sin høye stabilitet og evne til å akkumuleres i dyreliv.

Forenklet sagt har ikke bare mengden PFAS endret seg, men også hvilke forbindelser som forekommer.

Dette endrede kjemiske bildet tyder på at langtransportert forurensning kan spille en større rolle enn lokale utslippskilder alene. PFAS som slippes ut i industriområder kan transporteres til Arktis via luftstrømmer, havstrømmer og vandrende vannmasser. Der kan stoffene hope seg opp i snø, is, jord, vegetasjon og til slutt i dyrelivet.

Klimaendringene kan ytterligere komplisere situasjonen. Forurensningsstoffer som er lagret i snø, isbreer og permafrost kan forbli der i mange år eller til og med tiår. Når breene trekker seg tilbake og permafrosten tiner, kan noen av disse gamle forurensningene igjen bli frigjort til miljøet.

Forskerne understreker imidlertid at det er behov for videre undersøkelser før en direkte årsakssammenheng kan dokumenteres. Resultatene styrker likevel bekymringen for at klimadrevne miljøendringer kan bidra til å remobilisere eksisterende miljøgifter i arktiske økosystemer.

Ingen umiddelbar fare, men et varselsignal

Studien fant ingen tegn på at de nåværende PFAS-konsentrasjonene utgjør en umiddelbar risiko for svalbardreinbestanden. De målte verdiene lå under kjente toksisitetsgrenser for dyreliv.

Forskerne observerte likevel endringer i gener som er knyttet til energistoffskiftet. Slike biologiske responser fører ikke nødvendigvis til synlige helseskader, men kan fungere som tidlige varselsignaler.

For et arktisk dyr som er avhengig av en presist tilpasset sesongmessig energibalanse – å bygge opp fettreserver om sommeren og overleve lange vinterperioder med begrenset tilgang på mat – kan selv små forstyrrelser i stoffskiftet få betydning på lang sikt.

Studien viste også at konsentrasjonene av enkelte tungmetaller, blant annet kadmium, bly og kvikksølv, har vært stabile eller til og med gått tilbake sammenlignet med historiske verdier. I denne sammenhengen skiller PFAS seg ut som den gruppen av miljøgifter som har vist den tydeligste økningen de siste årene.

Hva betyr dette for mennesker?

Ifølge forskerne er det ingen grunn til bekymring for innbyggere eller besøkende når det gjelder drikkevann eller den generelle helsesituasjonen i Longyearbyen.

Studien har likevel en praktisk betydning for personer som jakter på eller spiser svalbardrein. Basert på de målte PFAS-konsentrasjonene beregnet forskerne at en person i gjennomsnitt ikke bør konsumere mer enn omtrent 11,5 gram reinslever per uke gjennom året for å unngå å overskride anbefalte grenseverdier for PFAS-inntak.

For muskelkjøtt ble det ikke funnet en tilsvarende risiko. Anbefalingen for lever gir imidlertid en viktig rettesnor for jegere og innbyggere som er opptatt av mattrygghet.

Del av en større arktisk historie

Resultatene bidrar til en voksende internasjonal debatt om PFAS-forurensning. Over hele Europa vurderer myndighetene i dag omfattende restriksjoner på tusenvis av PFAS-forbindelser på grunn av deres bestandighet, mobilitet og potensielle konsekvenser for økosystemer og menneskers helse.

PFAS blir i økende grad betraktet som en av de store miljøutfordringene i det 21. århundret. Til tross for regulatoriske begrensninger og utfasing av enkelte forbindelser sirkulerer mange PFAS-stoffer fortsatt globalt og akkumuleres langt fra områdene der de opprinnelig ble sluppet ut.

Økningen som er observert på Svalbard er spesielt bemerkelsesverdig fordi den har funnet sted i en periode der mange PFAS-forbindelser allerede er omfattet av internasjonale restriksjoner eller utfasingsprogrammer.

Resultatene forteller derfor en større historie. Selv i en av verdens mest avsidesliggende bebodde regioner finner kjemikalier som er sluppet ut tusenvis av kilometer unna – og muligens også miljøgifter som har vært lagret i snø, is og permafrost i flere tiår – veien inn i de arktiske næringskjedene.

Studien minner oss om at ingen del av Arktis er fullstendig isolert fra globale miljøpåvirkninger. Selv dyrearter som ikke finnes noe annet sted på jorden, forblir knyttet til beslutninger, utslipp og forurensning som har sitt opphav langt utenfor horisonten.

Videre informasjon

Originalstudie
Stavridis et al., Seasonal Shift in Exposure and Accumulation of PFAS and Heavy Metals in High Arctic Reindeer, Environmental Science & Technology, 2026.
DOI: 10.1021/acs.est.5c11066

Datasett til studien

Bakgrunnsstudie

PFAS
En familie av flere tusen syntetiske kjemikalier som brukes i produkter som skal avvise vann, fett, smuss eller varme.

PFAS kort forklart

Hvorfor kalles de «evighetskjemikalier»?
Mange PFAS-forbindelser brytes svært langsomt ned i miljøet og kan bli værende der i flere tiår.

Hvor finnes de?
Blant annet i vanntett ytterbekledning, matemballasje, non-stick-belegg, kosmetikk, industriprodukter og brannskum.

PFOS
En av de mest kjente og best undersøkte PFAS-forbindelsene. Selv om bruken er begrenset i mange land, kan stoffet fortsatt påvises i miljøet over store deler av verden.

PFCA-er
En undergruppe av PFAS som er kjent for sin høye stabilitet og evne til å akkumuleres i dyreliv.

Hvordan kommer PFAS til Svalbard?
Gjennom langtransport i atmosfæren, havstrømmer og muligens ved at miljøgifter som har vært lagret i snø, isbreer og permafrost, frigjøres på nytt.

Hvorfor er dette relevant?
PFAS er påvist i nær sagt alle arktiske økosystemer – i snø, sjøvann, fisk, sjøfugl, marine pattedyr, isbjørn og i økende grad også hos rein.

PolarJournal, Lisa Scherk