Håp langt nord – Sjelden adopsjon av en isbjørnung unge nær Churchill overrasker forskere
Churchill, Canada
Midt i tundraens karrige vidder har forskere opplevd et øyeblikk som fikk selv erfarne isbjørnforskere til å stoppe opp. Nær den lille byen Churchill i det nordøstlige Manitoba ble en isbjørnmor observert med to unger – men bare én av dem var hennes egen.
Den andre var adoptert. En ekstremt sjelden hendelse.
Ifølge forskerne er dette bare det 13. dokumenterte tilfellet av ungeadopsjon innenfor bestanden i vestlige Hudsonbukta. Det uvanlige familiebildet ble oppdaget under vitenskapelige observasjoner utført av team fra Polar Bears International og Environment and Climate Change Canada.
«Da vi fikk bekreftelsen, ble jeg sterkt følelsesmessig berørt», sier Alysa McCall fra Polar Bears International. «Men fremfor alt ga det håp. Det viser hvor sterkt morsinstinktet hos disse dyrene er – og hvorfor isbjørner fortsetter å fascinere oss.»
Fra duo til trio
Allerede om våren hadde forskere observert bjørnemoren forlate hiområdet sitt i Wapusk nasjonalpark – den gang med bare én unge. Flere måneder senere, om høsten, kom overraskelsen: Familien hadde vokst.
To av dyrene bar GPS-halsbånd, men den andre ungen gjorde det ikke. For forskerne var dette et tydelig tegn på at ungen ikke kunne være hennes biologiske avkom. Datagrunnlaget etterlot ingen tvil – det dreide seg om en adopsjon.
«I over 45 år med forskning har vi registrert mer enn 4 600 individuelle isbjørner og hundrevis av kull», forklarer forsker Evan Richardson fra Environment and Climate Change Canada. «Likevel er slike tilfeller ekstremt sjeldne.»
Hvorfor en isbjørnmor adopterer
Moren anslås å være rundt fem år gammel, mens begge ungene er omtrent ti til elleve måneder gamle. Hvorfor hun tok til seg en fremmed, tilsynelatende morløs unge, kan ikke sies med sikkerhet. Evan Richardson antar at det skyldes et instinkt: «Isbjørner er usedvanlig omsorgsfulle mødre. Vi tror hun rett og slett ikke kunne forlate en unge som ropte.»
For den adopterte ungen kan denne beslutningen ha vært livsviktig. Uten mor har isbjørnunger svært små sjanser til å overleve. Selv om bare rundt halvparten av alle unger når voksen alder, ville sjansen alene i tundraen vært nær null.
Et sjeldent lyspunkt i en tid med klimaendringer
Hva som har skjedd med den biologiske moren til ungen, er fortsatt uklart. Genetiske prøver skal nå gi mulige svar. Likevel er én ting sikkert: I en tid preget av klimaendringer, minkende havis og økende utfordringer for arten, er denne adopsjonen mer enn en biologisk kuriositet.
«Bjørnene trenger all den hjelpen de kan få», sier Richardson. «Hvis en binne kan ta til seg en ekstra unge og lykkes med å oppfostre den, er det en gevinst for hele bestanden.»
En liten handling av omsorg – og et stort tegn på håp. I den iskalde villmarken rundt Churchill minner dette sjeldne møtet oss om at selv under de tøffeste forhold kan omtanke og overlevelse noen ganger gå hånd i hånd.
Marcel Schütz, PolarJournal
