Hauke Trinks og ideen om at livet oppstod i is
I 1999 seilte Hauke Trinks alene fra Hamburg til nordkysten av Spitsbergen med seilbåten Mesuf. Ved Mushamna lot han båten fryse fast i isen for vinteren. Der tilbrakte han måneder i polarnattens mørke blant isbjørn og drivis mens han gjennomførte eksperimenter på havis og livets opprinnelse.
Trinks var fysiker og tidligere president ved det tekniske universitetet i Hamburg-Harburg. Men på dette tidspunktet virket Arktis å trekke ham sterkere enn det akademiske livet. Han var overbevist om at livet på jorden kanskje ikke hadde oppstått i varme hav, slik mange forskere antok, men i is. For ham var havis ikke en død og frossen masse, men en dynamisk struktur av kanaler, salt, trykk og mikroskopiske hulrom der molekyler kunne samles og reagere med hverandre.
Overvintringen i Mushamna var krevende selv etter svalbardmålestokk. Forsyningene ble knappere, isbjørn ødela utstyr og kom stadig nærmere leiren. Ifølge et senere portrett i magasinet Nature overlevde Trinks tidvis på hundemat og selskjøtt. Likevel styrket erfaringen bare tilknytningen hans til nordområdene.
Da han noen år senere planla en ny overvintring, skal myndighetene ha nektet ham å reise alene igjen. På denne tiden møtte Trinks den britisk-skotske tidligere bibliotekaren Marie Tièche på en bar i Longyearbyen. Kort tid senere gikk hun med på å bli med ham på en ny ekspedisjon til Kinnvika på Nordaustlandet.
Sammen med to hunder bodde de over ett år i en liten hytte i Kinnvika, også gjennom de lange månedene med polarnatt, mens Trinks fortsatte forskningen sin på havis. Arbeidet resulterte senere i en vitenskapelig publikasjon som argumenterte for at strukturen i havis kan ha skapt gunstige forhold for dannelsen og kopieringen av RNA-molekyler. Dette er fortsatt et av de sentrale spørsmålene innen forskning på livets opprinnelse.
Livet i Kinnvika handlet likevel ikke bare om vitenskap. I boken Champagne and Polar Bears beskriver Tièche rutinene, spenningene og nærheten som oppstår under en overvintring i full isolasjon. Boken gir et sjeldent innblikk i hverdagen på et avsides sted der det var lite privatliv, ingen steder å dra og ingen mulighet til å komme unna hverandre.
Helt til slutten av livet vendte Trinks stadig tilbake til nord og tilbrakte lange perioder på Island, i Norge og på Svalbard. Arktis hadde blitt mer enn et sted for feltarbeid. Det var der han valgte å leve ut mange av ideene sine om vitenskap, ensomhet og frihet. I desember 2016 døde han på Svalbard etter igjen å ha reist nordover for å tilbringe vinteren i en hytte nær Longyearbyen.
Léa Zinsli, PolarJournal
