Hemmeligheten bak narhvalens støttenn er avslørt

Narhvalens spiralformede støttenn er en av de mest uvanlige strukturene i dyreverdenen. Den kan bli over to meter lang, men vokser likevel nesten helt rett. Forskere har nå for første gang undersøkt helt ned på nanometernivå hvordan denne forbløffende veksten er mulig. Resultatene ble publisert i fagbladet Nature Communications.

Den såkalte støttenn er i virkeligheten en kraftig forlenget hjørnetann. Hos de fleste hannnarhvaler vokser den venstre tannen ut gjennom overleppen og danner dermed den karakteristiske venstregående spiralen. I motsetning til støttennene til elefanter eller hvalrosser, er den imidlertid knapt krummet.

For å finne ut hvorfor, undersøkte et internasjonalt forskerteam ledet av Henrik Birkedal fra Aarhus universitet tannen ved hjelp av moderne tredimensjonale røntgenmetoder. Dermed kunne forskerne rekonstruere dens indre oppbygning, fra de bittesmå mineraliserte kollagenfibrene til den synlige spiralen.

Resultatet er overraskende: I narhvalens tann virker to strukturer med motsatt rotasjonsretning sammen. I det ytre laget, den såkalte sementen, løper kollagenfibrene i en venstrehendt spiral. I dentinet under danner de derimot en høyrehendt struktur. De fleste fibrene løper nesten parallelt med tannens lengdeakse.

Ifølge forskerne skaper dette en slags mekanisk likevekt. De motsatte vridningene kan forhindre at tannen krummer seg under veksten. Samtidig gir de den stabilitet mot bøye- og vridningskrefter. Narhvalens støttann regnes som den eneste kjente støttannen i naturen som vokser praktisk talt rett.

Narhvalens tann vokser gjennom hele livet. De årlige vekstlagene ligner årringene på et tre og kan gi informasjon om dyrenes alder og leveforhold. Undersøkelser viser dessuten at tennens kjemiske egenskaper kan knyttes til narhvalenes leveområder rundt Grønland.

Hvorfor de iøynefallende tennene opprinnelig utviklet seg, er derimot ennå ikke endelig avklart. Mye tyder på at de spiller en rolle i partnervalget og den sosiale rangordningen blant hannene. Man har imidlertid også observert narhvaler som bruker støttennene sine på en leken måte.

Oppdagelsen kan til og med ha betydning utover narhvalforskningen. Kombinasjonen av hardhet, fleksibilitet og motstridende spiralstrukturer kan i fremtiden tjene som modell for nye, spesielt motstandsdyktige komposittmaterialer.

Heiner Kubny, PolarJournal