Høyarktis opplever en mild januar

Mens store deler av Skandinavia, nordvestlige Russland og Sibir opplevde sin kaldeste januar på mange år, viste det høye nord en helt annen side. På Svalbard, i Ny-Ålesund og på den norske vulkanøya Jan Mayen lå temperaturene betydelig over langtidsnormalen. Utviklingen understreker nok en gang hvor dynamisk og sårbart det arktiske klimasystemet har blitt.

Tydelig over klimamiddel

Ifølge Meteorologisk institutt lå gjennomsnittstemperaturen i januar rundt 3,8 °C over referanseverdien både i forskningssamfunnet Ny-Ålesund og ved Longyearbyen lufthavn, hovedinnfartsporten til Svalbard. Selv for en region som har varmet seg raskt i flere tiår, er dette bemerkelsesverdig. Enkelte ekstremverdier fremhever den milde perioden ytterligere: 4,7 °C ble målt på Jan Mayen 13. januar, temperaturer som heller minner om en tidlig vårdag enn om polarnatten.

Rundt Svalbard kan denne vinteren gi uvanlig lav regional havisutbredelse. Dersom dette bekreftes, vil det få direkte konsekvenser for økosystemer, lokale aktiviteter og dynamikken i kystfarvannene.

Skarp kontrast til Skandinavia

Samtidig var situasjonen på det norske fastlandet svært annerledes. På landsbasis lå middeltemperaturen omtrent 4,4 °C under normalen, ledsaget av uvanlig tørre forhold med rundt halvparten av normal nedbør. Slike kontraster kan forklares meteorologisk: Mens kontinentale kaldluftmasser nådde Skandinavia, transporterte atmosfæriske strømninger relativt mild og fuktig luft fra Atlanterhavet inn i den europeiske delen av Arktis.

Dette samspillet viser tydelig at Arktis ikke er et klimamessig ensartet område. Regionale værmønstre kan skape ekstreme kortsiktige forskjeller, men de inngår i en langsiktig oppvarmingstrend.

Hvorfor Svalbard reagerer spesielt sterkt

Langtidsmålinger viser at Svalbard varmes opp opptil sju ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Siden temperaturmålingene startet på slutten av 1800-tallet, har lufttemperaturen steget jevnt, med særlig kraftige økninger om vinteren og våren. En sentral årsak er nedgangen i havis: Der åpent vann består, avgir havet varme til atmosfæren. Dette forsterker inntrenging av varm luft og gjør at temperaturene selv midt på vinteren tidvis kan nærme seg eller overstige frysepunktet. Regionen er også sterkt påvirket av Golfstrømmen

Dette fenomenet, kjent som arktisk forsterkning, fungerer som en akselerator. Det som allerede er målbart globalt, viser seg tidligere og sterkere her.

Konsekvensene strekker seg langt utover termometeret

En uvanlig varm januar er mer enn et statistisk avvik. Dersom havisdannelsen forblir svak, endres hele systemet, noe som særlig påvirker de marine næringskjedene. Høyere vintertemperaturer øker også sannsynligheten for regnhendelser. Når denne nedbøren senere fryser, kan det dannes harde islag i snødekket, noe som skaper utfordringer både for dyreliv og mennesker.

Samtidig øker nedbøren på lang sikt, noe som påvirker stabiliteten til snø- og permafrostsystemer. Arktis blir dermed ikke bare varmere, men også mer hydrologisk aktivt, med konsekvenser forskere først nå begynner å forstå fullt ut.

Enda et tegn på det nye Arktis

Til tross for en kald start på februar passer den milde januaren inn i et kjent mønster: Kortvarige kuldeperioder forekommer fortsatt, men utspiller seg stadig oftere mot et generelt varmere klimabakgrunn. Nettopp dette er vinterens egentlige budskap.

Januar 2026 viser tydelig hvor raskt den europeiske delen av Arktis allerede er i endring. Mens mer sørlige regioner fortsatt kan oppleve klassiske vinterforhold, forskyves balansen mellom is, hav og atmosfære merkbart i nord. Om den varslede lave havisutbredelsen faktisk vil slå til, vil de kommende ukene vise. Allerede nå er det imidlertid klart: Svalbard forblir et tidlig varslingssystem for global klimaendring.

Marcel Schütz, Polar Journal