Hvorfor krill ikke tetter til finnhvalenes barder
For hvert munnsug tar finnhvaler inn enorme mengder krill og sjøvann. Ny forskning viser at bardene deres egentlig burde tette seg til – og reiser spørsmålet om hvilket hittil ukjent triks havets giganter bruker for likevel å kunne fortsette å spise i løpet av sekunder.
Finnhvaler (Balaenoptera physalus) er med en lengde på opptil 27 meter blant de største dyrene på jorden. Når de jakter på krillstimer, sluker de opptil 150 kilo av de små krepsdyrene med ett eneste munnsug – sammen med rundt 60 kubikkmeter sjøvann. Hvordan de klarer å presse disse vannmassene ut av munnen på bare omtrent et halvt minutt, uten at krillen tetter til bardene deres, har hittil vært et mysterium.
Et forskerteam ledet av Ingrid Ackermann fra Stanford University har undersøkt dette spørsmålet. Resultatene ble publisert i Journal of Experimental Biology og viser at den kjente funksjonen til bardene alene ikke kan forklare den raske vannavløpet.
Ved det såkalte «lungespising» åpner finnhvalen munnen vidt og tar inn en enorm vannstrøm. Da utvides strupesekken til et dyr på rundt 20 meter fra omtrent 30 til nesten 80 kvadratmeter. Etter at munnen er lukket, presser kraftige muskler vannet ut gjennom bardene, mens krillen blir igjen i munnen. Ifølge beregningene skaper hvalen da et trykk på 4,1 til knapt 18 kilopascal – nok til å presse vannet ut i løpet av rundt 31 sekunder.
Teoretisk sett burde imidlertid krillen hindre denne prosessen i stor grad. Hvis byttet var jevnt fordelt på bardene, ville det danne et lag på mer enn seks centimeter og nesten blokkere vannstrømmen.
For å undersøke denne antakelsen simulerte forskerne prosessen i laboratoriet med frossen krill og et filtersystem. Resultatene var entydige: Allerede et lag med krill på knapt to centimeter reduserte vannets strømningshastighet fra de nødvendige 0,67 meter per sekund til bare 0,04 meter per sekund. Ved et lag på nesten seks centimeter sank den til og med til bare 0,02 meter per sekund.
Målingene viser at bardene ikke bare kan være dekket av krill under fôringsprosessen. I stedet må det finnes hittil ukjente strømningsmekanismer eller bevegelser i munnen som hindrer at maten tetter til bardene. Det er først da den raske tømmingen av munnen blir mulig.
Studien tydeliggjør at selv hos et av de største dyrene på planeten vår er grunnleggende spørsmål om biomekanikk fortsatt uavklarte. Hvordan finnhvaler holder sine naturlige filtre rene under matjakten, skal nå undersøkes nærmere i videre studier.
Heiner Kubny, PolarJournal
