Isbjørner oftere på jakt etter ærfuglreir
Økende besøk av isbjørn på jakt etter egg legger stadig større press på ærfuglene som hekker i Kongsfjorden på Svalbard. I løpet av hekkesesongen registrerte forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) så mange bjørnebesøk som aldri før på dette stedet. Det vekker bekymring for ærfuglkolonien og for dyrelivet som allerede er truet av den raske oppvarmingen av Arktis.
Mellom 4. juni og 4. juli registrerte forskerne 30 dager med isbjørnbesøk ved fuglenes hekkeplasser i fjorden, noe som betyr at det i gjennomsnitt var én isbjørn til stede hver dag i den mest sårbare fasen av eiderandens hekkingsperiode.
– Det er det høyeste tallet som vi noensinne har registrert, sier NINA-forskerne Sveinn Are Hanssen og Børge Moe, etter årets feltarbeid på Svalbard.
I samarbeid med Norsk Polarinstitutt overvåker forskerne edderfuglebestanden og dokumenterer hvordan den påvirkes av isbjørner. Bilder fra alle unntatt ett av de elleve reirkameraene viste isbjørner som spiste eggene. I det siste tilfellet klarte edderfuglhunnene å klekke ut eggene sine og forlate reiret sammen med ungene før isbjørnen kom.
Det påfølgende feltarbeidet bekreftet at svært få ærfuglhunner klarte å få fram unger i Kongsfjorden i år.
På grunn av at havisen krymper og brytes opp tidligere, mister isbjørnene tilgangen til de seljaktområdene de normalt er avhengige av. På pakkisen er sel deres viktigste bytte, fordi de gir den næringsrike maten bjørnene trenger for å overleve. Etter hvert som isdekket krymper år etter år, blir isbjørnene tvunget opp på land i lengre perioder og tyr i økende grad til andre alternativer, som for eksempel fugleegg. Dette gjør hekkekoloniene til et hyppigere mål akkurat på det tidspunktet da fuglene er mest sårbare.
Havisutbredelsen i juni 2026 lå allerede langt under gjennomsnittet, og ble målt til 11,18 millioner kvadratkilometer, det femte laveste nivået som er registrert for denne datoen. Også vintermaksimumet var uvanlig svakt: Den 7. mars nådde vinterisen sitt laveste maksimum noensinne, og marsnivået var også det laveste som er registrert for denne måneden.
Forskningen på ærfuglkoloniene i Kongsfjorden har en lang vitenskapelig tradisjon og har pågått siden 1970-tallet. NINA har en dataserie over hekkende ærfugl som går tilbake til 1981, og som gir forskerne en av de mest verdifulle langtidsseriene for arktisk fugleøkologi i regionen. I fjor publiserte NINA-forskere også en vitenskapelig artikkel som viste at det tynnende havisen isolerer flere øyer fra fastlandet på Svalbard, og dermed gir bedre beskyttelse mot predasjon fra polarrev, samtidig som presset fra isbjørn øker. Den totale ærfuglbestanden har likevel vært i tilbakegang de siste årene; i 2026 ble det observert 28 prosent færre ærfugler i Kongsfjord-området enn året før.
Som flere andre arktiske sjøfugler blir også ærfuglene direkte påvirket av det varmere miljøet. Studier viser at arktiske fugler tåler varmestress dårlig, slik at hekkende fugler ikke bare utsettes for press fra rovdyr, men også fra miljøforholdene under hekkingen. I et Arktis som varmes raskt opp, kan varmere somre føre til høyere hjertefrekvens, dehydrering, overoppheting og større energiforbruk hos rugende ærfuglhunner, som ofte mister rundt 30 til 45 prosent av kroppsvekten mens de ruger fordi de ikke forlater eggene.
Ærfugler er langlivede fugler og kan tåle noen år med dårlig hekkesuksess. Men de gjentatte tapene bygger seg opp. Hanssen sa at predasjon fra isbjørn har redusert hekkesuksessen i mange år det siste tiåret, noe som reiser spørsmålet om bestanden nå begynner å gå tilbake.
– Det er ikke usannsynlig at vi begynner å se en effekt av manglende rekruttering, sier Sebastien Descamps, sjøfuglforsker ved Norsk Polarinstitutt, med tanke på årets nedgang på 28 prosent i antall hekkefugler.
For forskerne understreker disse resultatene verdien av langsiktig forskning i Arktis. Bare videreføring av undersøkelser som har pågått over mange år, kan vise om slike år er enkeltstående tilbakeslag eller del av en mer langvarig endring i bestandsutviklingen.
