Jacques-Yves Cousteau – Mannen med den røde ullluen

Jacques-Yves Cousteau, den spinkle mannen som røykte Gitanes-blå og hadde på seg den røde pudelhatten, var helten fra barndommen min. Min begeistring for Cousteau delte jeg nok med en hel generasjon. Dykker, kaptein, oppdagelsesreisende, eventyrforteller – et slikt onkel ville ethvert barn ha ønsket seg. Hans reiseberetninger var det mest spennende man kunne se på TV. Bilder fra alle verdenshavene og undervannsverdenen.

Søndagsettermiddagene i barndommen min tilhørte serien «Havets hemmeligheter». Vi samlet oss hos noen som allerede hadde TV – det var bare noen få den gangen – og gikk om bord på «Calypso» side om side med Cousteau og mannskapet hans på eventyrreise.

Med store øyne og kjever som stivnet av forundring slukte vi Cousteaus filmer, skjelvende av oppmerksomhet og kunnskapstørst, lærevillige på en måte ingen lærer noensinne har klart å oppnå. Det var actionfilm og lærerikt fjernsyn i ett, lenge før begge deler fantes. Ingen utvidet vårt verdensbilde mer og vekket vår miljøbevissthet tidligere enn Cousteau med filmene sine. Han viste menneskene for første gang en ny verden, den under vann. Og vi så på – alle sammen, henført.

Slike bilder hadde verden jo heller ikke sett før: Vi svømte med delfiner og hvaler, dykket i rev og vrak, undersøkte korallbanker, så sjøkyr pare seg og inn i en gapende haifange, oppdaget merkelige fisker, stupte ned i uendelige, blå dyp, satt fast i det arktiske pakkisen, drev i stimer av subantarktiske blekkspruter og krill, var bekymret for en skadet hvalunge, krabbet sammen med Cousteau mot rasende hvalrossokser, gled under isfjell… Uansett hvor «Calypso» befant seg, uansett hva mennene gjorde – vi var der. På nært hold. På dekk, under vann, ved bordet og i sengen, i teamet med de spenstige eventyrerne.

For å oppnå dette fant Cousteau (1910–1997) på en rekke ting. Mange av hans utallige oppfinnelser innen dykking og film er banebrytende prestasjoner. I 1936 presenterte Cousteau den første undervannsfilmen, for hvilken han hadde utviklet et vanntett hus til kameraet. I 1946 presenterte han sin dykkerregulator, som skulle revolusjonere hele dykkingen. Han fant opp undervannsscooterne, propelldrevne svømmehjelpemidler med høy hastighet, som senere kunne beundres i Bond-filmer. Og under den berømte røde puddelhatten, som senere fløy ut i verdensrommet, ble også ideen om en dykkende tallerken klekket ut. Alle de tekniske tingene interesserte oss gutter den gang mindre enn de fantastiske filmene som ble mulige takket være ham.

Cousteau kunne ganske enkelt fortelle gode historier – halvparten av jobben for en god film. Til historien hadde han de mest spektakulære bildene man kan tenke seg. Han fikk manus skrevet av filmens mestre (blant andre Louis Malle) og la til bombastiske orkesterklanger og subtil musikk som prikken over i-en.

Ikke bare publikum, men også filmbransjen beundret Jacques-Yves Cousteau; han vant alle viktige priser: tre Oscar-priser, Gullpalmen og en Bambi. Advokatsønnen hadde funnet sitt element, vannet, under andre verdenskrig, da han tjenestegjorde som korvetkaptein og var medlem av motstandsbevegelsen – noe som innbrakte ham Æreskorset av Legionen, Frankrikes høyeste orden. I tillegg til verdensomspennende beundring fra flere generasjoner av barn, nøt Cousteau også æresdoktorgrader, anerkjennelse fra FN og respekt fra regjeringer. For dette allsidige geniet kunne man allerede den gang ha innført begrepet «kult».

Gjennom kinofilmen «Dykkerne» med Bill Murray vet vi en del om mannen vi oftest så våt og alltid med en lue på hodet: Egoet hans sto på ingen måte tilbake for sjarmen hans, han var den faste stjernen i «Calypso»-universet, en diktator i knappe badebukser. Når det gjaldt miljøvern og imagepleie, var Cousteau den første U2-Bono.

Greta Paulsdottir