Knut Rasmussen – Godhjertet fra Grønland

Utforskningen av polarområdene har frembrakt helter hvis prestasjoner vi minnes med ærefrykt. Menn som tok på seg overmenneskelige strabaser for å fylle de hvite flekkene på kartet.

Hva det egentlig var som drev dem til deres største bragder, tok de med seg i graven. Noen dro nok av sted for egen berømmelse og ære, fast bestemt på å være de første som satte sin fot på terra incognita. Andre reiste ut i det ukjente til nytte og gagn for konge og fedreland, og enkelte våghalser kanskje også for å unnslippe trange hjemforhold eller til og med en gneldrende ektefelle. Helt uselviske var motivene likevel sjelden.

Et stort unntak er Knut Rasmussen. Han levde fra 1879 til 1931. På Grønland blir han nærmest dyrket, men utenfor verdens største øy er han knapt kjent. Selv måtte jeg reise til Ilulissat, Rasmussens hjemby på Vest-Grønland, for å høre om den store polarforskeren. Hans livshistorie, og særlig hans død, vitner om en ekte godhet som er sjelden i historien og som rører mitt hjerte.

Knut var sønn av presten Vilhelm Rasmussen og Sofie Louise, født Fleischer, en grønlender med dansk og inuittisk bakgrunn. Hun gjorde ham tidlig kjent med hans inuittiske arv, og allerede som liten gutt var Knut en fremragende hundesleder og kajakkpadler. Hun fortalte ham også forfedrenes eventyr før han sovnet. Da den unge Rasmussen senere dro ut på innlandsisen, gjorde han det med hunder og slede. Et kjent sitat av ham lyder: «Gi meg snø, gi meg hunder, og resten kan dere beholde.»

I en alder av knapt tretti år grunnla han handelsstasjonen Thule. Der etablerte han nærmest en tidlig form for «fair trade», sørget for at inuittene ikke ble lurt og fikk riktig betaling for skinnene sine. Han sørget også for at Thule fikk sitt første sykehus. På sine ti ekspedisjoner utforsket han inuittenes kultur og skrev ned deres sagn, sanger og sjamanistiske ritualer, slik at de ikke skulle gå i glemmeboken og verden kunne få kjennskap til denne rike kulturen. Bøkene hans, som fremdeles gis ut, vitner i tonen om den store respekten Rasmussen hadde for inuittene. I stedet for å komme som en erobrer og utnytte lokalbefolkningen, levde og arbeidet han sammen med dem. Han var for øvrig den første som fremsatte teorien om at vannet rundt polen er i bevegelse, et fenomen vi i dag kjenner som den sirkumpolare strømmen. I dagens debatt om global oppvarming nevnes sjelden hans navn som oppdager.

Slik Rasmussen levde et liv preget av godhet, slik ble også hans ende. Under et av sine mange besøk hos en inuittisk stamme ble det holdt et festmåltid til ære for deres store velgjører. På menyen sto en eskimospesialitet: en sel fylt med fugler, som graves ned om sommeren. Spekklaget smelter og blander seg med fuglene, og om vinteren, når selen igjen er gjennomfrossen, graves delikatessen opp, hugges i stykker, kokes og serveres. Om Rasmussen spiste av ren høflighet eller fordi han faktisk likte retten, vet vi ikke. Det vi vet, er at den dessverre ikke tåltes av ham. Han fikk matforgiftning, som han aldri kom seg fra, og døde 54 år gammel.

Jeg ønsker gjerne å bli litt eldre og reise mange flere ganger til Grønland. Med Rasmussen i tankene holdt jeg meg på min reise til ferskfanget laks, mørt reinsdyrkjøtt, og avsto denne gangen fra å bestille lokale spesialiteter.

Forfatter: Greta Paulsdottir