Krillfiske og bifangst i Sørishavet
Antarktisk krill utgjør ikke bare grunnlaget for et unikt marint økosystem, men er også grunnlaget for en av de største fiskeriene i Sørishavet. Som vist i vår tidligere artikkel om krillens økologiske rolle, danner dette lille krepsdyret fundamentet i den antarktiske næringskjeden. Hvert år fanges flere hundre tusen tonn, hovedsakelig i den sørvestlige delen av Atlanterhavet. Fisket reguleres av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (Commission for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources; CCAMLR), som har som mål å balansere økonomisk utnyttelse og vern av marine økosystemer.
I motsetning til mange andre fiskerier bygger forvaltningen av krillfisket på en økosystembasert tilnærming. Fangstgrenser fastsettes ikke bare for å beskytte krillen selv, men også de mange artene som er avhengige av den, blant annet pingviner, sel og hvaler. Alle fiskefartøy er pålagt å ha vitenskapelige observatører om bord som overvåker fangstene og samler inn data. Den årlige totale fangstgrensen for hovedområdet er i dag rundt 620 000 tonn, selv om de faktiske fangstene lenge har ligget under dette nivået og først de siste årene har nærmet seg grensen.
Et sentralt begrep i denne sammenhengen er det såkalte «trigger level». Dette er en føre-var-basert terskel som begrenser hvor mye krill som kan tas før strengere romlige forvaltningstiltak skal tre i kraft. I praksis konsentreres imidlertid fisket ofte i områder med høy krilltetthet, som samtidig er viktige beiteområder for rovdyr.
Siden 2024 har viktige romlige forvaltningstiltak imidlertid falt bort, etter at CCAMLR-landene ikke klarte å bli enige om en videreføring. Fisket fortsetter derfor under en samlet fangstgrense, men uten regler for hvordan fangstaktiviteten fordeles geografisk. Dette har økt bekymringen for at fisket kan bli mer konsentrert i økologisk sårbare områder.
Ny forskning viser hvor tett fiskeriaktivitet og dyreliv kan overlappe i rom. En studie basert på akustiske data samlet inn fra krillfartøy viser at hvaler, pingviner og sel ofte oppholder seg i nærheten av aktive fangstområder, med tydelige sesongmessige og regionale mønstre.
Studien tyder også på at enkelte eksisterende vernetiltak ikke alltid fungerer som tiltenkt. Restriksjoner som skal redusere forstyrrelser av hekkende pingviner i ett område, kan føre til at fisket flyttes til andre regioner, hvor overlapningen med dyrelivet kan øke.
Bifangst, det vil si utilsiktet fangst av andre arter, er et annet viktig tema. Selv om krillredskaper er utformet for å fange små organismer, kan de også fange fisk, særlig i tidlige livsstadier. En nyere studie som kombinerte visuell artsbestemmelse med genetiske analyser, viste at artsmangfoldet i bifangsten tidligere har blitt undervurdert.
Selv om nivåene av bifangst er lave sammenlignet med mange andre fiskerier, viser disse resultatene hvor viktig det er å forbedre overvåking og rapportering. Samtidig peker de på vedvarende usikkerhet knyttet til hvordan fisket påvirker økosystemet som helhet.
Forskere understreker også at dagens forvaltning i begrenset grad tar høyde for miljøendringer. Krillbestander kan variere betydelig fra år til år, og klimarelaterte endringer i havis og oseaniske forhold påvirker både utbredelse og reproduksjon. Dagens fangstgrenser bygger i stor grad på historiske data og tar ikke fullt ut hensyn til denne variasjonen.
På denne bakgrunnen etterlyser forskere mer fleksible og adaptive tilnærminger som bedre gjenspeiler kompleksiteten i økosystemet i Sørishavet. Dette kan blant annet innebære å integrere økologiske data tettere i forvaltningsbeslutninger og å bruke fiskefartøy som plattformer for datainnsamling.
Krillfisket i Sørishavet er fortsatt strengt regulert, men står samtidig i sentrum for en pågående vitenskapelig og politisk debatt. Økt forståelse av samspillet mellom fiskeri, dyreliv og miljøendringer vil være avgjørende for å bevare dette unike økosystemet.
Léa Zinsli, PolarJournal
