Mellom is og framtid: Isbjørner på Svalbard

Klimaendringene rammer Arktis særlig hardt. Rundt den norske øygruppen Svalbard har den årlig isfrie perioden i Barentshavet blitt kraftig forlenget siden 1980-tallet. Dette ble lenge sett på som et dårlig varsel for isbjørnene som lever der. Men en ny langtidsstudie overrasker: Tilstanden til dyrene er god – og har til og med bedret seg siden årtusenskiftet.

Barentshavsregionen er blant de raskest oppvarmende områdene på jorden. Mellom 2001 og 2020 økte temperaturene enkelte steder med opptil 2,7 grader Celsius per tiår. Sjøisen, som er isbjørnenes livsviktige jaktområde, har her gått spesielt mye tilbake. I andre polarområder har dette allerede ført til dårligere helse og minkende bestander. På Svalbard ser dette scenariet imidlertid foreløpig ikke ut til å bekreftes.

En studie publisert i fagtidsskriftet Scientific Reports av et forskerteam ledet av biologen Jon Aars ved Norsk Polarinstitutt har undersøkt utviklingen i isbjørnbestanden i Barentshavet over nesten tre tiår. Mellom 1992 og 2019 bedøvde forskerne dyr mer enn 1200 ganger for å samle inn helsedata. Totalt ble 770 voksne isbjørner registrert. Blant annet ble hunnenes reproduksjonsstatus og den såkalte Body Condition Index (BCI) målt, som gir informasjon om fettreserver og dermed fysisk kondisjon.

Resultatet: Selv om BCI hos dyrene avtok fram til rundt år 2000, økte den deretter igjen – nettopp i en periode der sjøisen gikk spesielt mye tilbake. Totalt ble den isfrie tiden i løpet av undersøkelsesperioden forlenget med mer enn tre måneder per år. Likevel forble isbjørnene friske; bestanden regnes som stabil med rundt 2650 dyr og kan til og med ha økt noe.

Forskerne ser flere mulige forklaringer på denne utviklingen. Bjørnene ser ut til i økende grad å ta i bruk alternative næringskilder på land. Rein og hvalross er i dag mer tilgjengelige enn tidligere, ettersom de har vært mindre hardt jaktet siden årtusenskiftet. I tillegg tilbringer isbjørnene nå mer tid langs isfrie kyster, der de blant annet plyndrer fuglereir. En annen hypotese er at ringsel – isbjørnenes hovedbytte – konsentrerer seg sterkere på de stadig mindre isflatene og dermed blir lettere å fange.

Til tross for de foreløpig positive funnene maner forfatterne til forsiktighet. Dersom klimaoppvarmingen fortsetter og sjøisen trekker seg ytterligere tilbake, kan også den tilpasningsdyktige Svalbard-bestanden nå sine grenser. Blir jakttiden kortere og avstandene til de gjenværende isflatene lengre, vil energiforbruket for dyrene øke. På lang sikt kan da også de hittil robuste isbjørnene på Svalbard bli ute av stand til å motstå konsekvensene av klimaendringene.

Rosamaria Kubny, PolarJournal