Narhvaler blir forskningsassistenter på Grønland

En gruppe narhvaler har hjulpet forskere med å fylle store hull i observasjonene av kystfarvannene på Øst-Grønland ved å bidra med målinger fra områder som forskningsfartøy sjelden når.

Målinger samlet inn av sensorer festet til narhvaler har vist hvordan varmt atlantisk vann trenger dypt inn i avsidesliggende fjorder på Øst-Grønland, og gir ny innsikt i forholdene nær noen av regionens isbreer.

Studien, publisert i Science Advances, brukte data samlet inn av instrumenter festet til seks narhvaler mellom 2017 og 2020. Sensorene samlet inn totalt 2 060 oseanografiske profiler av temperatur, saltholdighet og dybde.

Dit forskningsskip ikke kommer

De dype fjordene på Øst-Grønland er fortsatt dårlig kartlagt oseanografisk. Sjøis, isfjell og vanskelig tilgjengelighet begrenser målinger fra forskningsfartøy, særlig lenger inne i fjordsystemet.

Ved å utstyre narhvaler med sensorer ble det mulig å samle inn målinger fra noen av disse vanskelig tilgjengelige farvannene. Dyrene beveger seg naturlig gjennom de isdekte fjordene og dykker gjentatte ganger gjennom vannsøylen, noen ganger til dyp på mer enn 1 500 meter. Sensorene som var festet til dyrene, registrerte forholdene under dykkene, og de innsamlede dataene ble overført via satellitt når narhvalene kom til overflaten.

De seks dyrene ble fanget nær Scoresby Sound med hjelp fra lokale jegere og utstyrt med CTD-sensorer. CTD står for konduktivitet (som saltholdigheten kan beregnes ut fra), temperatur og dybde, slik at målinger registrert under et dykk kan gi en vertikal profil av noen av havets grunnleggende egenskaper.

Senderne var utplassert i mellom 85 og 332 dager. Forskerne kombinerte målingene med historiske og aktuelle oseanografiske profiler fra World Ocean Database for å undersøke romlige og langsiktige endringer i havforholdene i regionen.

Atlantifisering av Øst-Grønland

Fjordene på Øst-Grønland inneholder relativt kaldt og ferskt polarvann med opprinnelse i Arktis, som generelt ligger over varmere, saltere og dermed tettere atlantisk mellomvann.

Ifølge studien peker analysen av observasjonene mot en langsiktig oppvarmingstrend og økende påvirkning fra atlantisk vann. Forskerne rapporterer at laget med atlantisk vann har blitt tykkere, mens det overliggende laget med polarvann har blitt tynnere. De anslår at temperaturen i de øverste 500 meterne av Blosseville-bassenget økte med rundt 0,047 °C per år mellom 1960 og 2021.

Studien dokumenterer også at atlantisk mellomvann trenger lenger inn i fjordene på Øst-Grønland enn tidligere dokumentert, og når dype bassenger foran marine terminerende isbreer opptil 300 kilometer inn i landet. Forfatterne argumenterer for at dette varmere vannet kan transportere varme direkte til de undersjøiske delene av brefrontene, fremme smelting nedenfra og bidra til tap av bremasse. De antyder at bedre observasjoner av disse farvannene derfor kan bidra til mer presise anslag for framtidig istap fra Grønland.

Sjøpattedyr i oseanografien

Bruk av instrumenterte narhvaler til å samle inn oseanografiske målinger er uvanlig, men ikke uten presedens. Mer generelt har sjøpattedyr blitt brukt til havobservasjoner i flere tiår, og i dag foregår dette i bemerkelsesverdig stor skala.

Merking av dyr forbindes ofte med å lære mer om dyrene selv, for eksempel hvor de beveger seg og hvordan de oppfører seg. I denne typen forskning gjør instrumentene de bærer, imidlertid også dyrene til plattformer for observasjon av selve havet og gjør det mulig å samle inn målinger fra steder der konvensjonelle observasjoner kan være svært vanskelige.

Det internasjonale programmet Marine Mammals Exploring the Oceans Pole to Pole (MEOP) er et tydelig eksempel. Programmet samler oseanografiske målinger innhentet ved hjelp av instrumenterte sjøpattedyr over hele verden. Siden 2004 har mer enn 800 000 profiler av havtemperatur og saltholdighet blitt samlet inn, og seler utgjør flertallet av de instrumenterte dyrene.

Målinger samlet inn på denne måten har bidratt til å fylle betydelige hull i observasjonene av verdenshavene. Potensialet enkelte forskere ser i denne praksisen, illustreres kanskje best av forfatterne av studien fra Øst-Grønland selv, som argumenterer for at tilnærminger som involverer «ukonvensjonelle samarbeidspartnere», kan «revolusjonere oseanografisk forskning».

Dr. Yana Kirichenko, PolarJournal