Nobiles drama og Amundsens ende

Alt kunne ha gått helt annerledes. Men forfengelighet og behov for anerkjennelse gjorde fornærmede helter til tragiske tapere, og en strålende triumf i kappløpet om Nordpolen ble til den største katastrofen i Arktis’ historie. Med 21 fly, 16 skip og hundesleder i redningsaksjonen. Og med 18 døde.

Hovedpersonene i denne tragedien: Umberto Nobile, en italiensk luftskipsingeniør med generalrang, og Roald Amundsen, norsk oppdager og den første som nådde Sydpolen i 1911.

I øvrige roller: en italiensk president, en russisk radiotelegrafist, en svensk pilot, en amerikansk millionær, et britisk spøkelse og en hund med flyskrekk. Pluss mer enn 1500 redningsmannskaper fra seks land.

Førspill I: Skipet, august 1921, Seattle, USA

I tre år holdt Roald Amundsen seg med skipet sitt «Maud» i isdriften i Nordøstpassasjen, i håp om at driften skulle føre ham til Nordpolen. Ekspedisjonen skulle ha vart til 1925, men da Amundsen innser at han ikke vil nå målet sitt, avbryter han ekspedisjonen og seiler skipet til Seattle.

Forspill II: Flyene, mai 1925, Ny Ålesund, Spitsbergen

Roald Amundsen er ganske blakk. Derfor har han gått sammen med den tyske flyprodusenten Dornier og den amerikanske landmåleringeniøren, millionæren og sponsoren Lincoln Ellsworth for å gjøre et nytt forsøk på å nå Nordpolen fra Spitsbergen. Denne gangen med to Dornier-fly. Ekspedisjonen mislykkes fordi flyene lander for tidlig, nemlig 200 kilometer før Nordpolen, i en vannrenne og fryser fast. Mannskapet blir savnet på isen i 26 dager. Alle overlever. Roald Amundsen er ganske sur. Nordpolen regnes riktignok som erobret, siden både Robert Peary og Frederick Cook i 1909 hevdet å ha vært der først. Men det er fortsatt mye ære og berømmelse å hente ved Nordpolen for en dristig oppdager som Amundsen, og det er nettopp det den gamle nordmannen lengter etter. Det var tross alt han som i 1911 var den første som erobret den andre «enden» av jorden, Sydpolen. Nå vil Amundsen for enhver pris til Nordpolen.

Han har lenge drømt om å oppdage nytt land et sted i Arktis’ vidder, som da ville bli kalt Roald-Amundsen-land til hans ære.

Forspill III: Tilbudet, september 1925, Roma, Italia

Roald Amundsen er konkurs. Øyenvitner beskriver ham som gretten, herskesyk og egoistisk. Det er derfor neppe overraskende at nordmannen drar svært lite begeistret til det aller første møtet med den italienske ingeniøren, foreleseren og matematikeren Umberto Nobile. Amundsen kommer som en som ber om hjelp.

Nobile er en luftskipskonstruktør av verdensklasse. Da Italia gikk inn i første verdenskrig i 1915, søkte Nobile seg inn i militæret, men ble avvist på grunn av sin lille, spinkle kroppsbygning. Ved tredje forsøk lyktes det: Han trådte i tjeneste ved det militære luftskipsverkstedet i Roma, ble dets direktør i 1919 og fikk luftskipspatentet i 1923 med rang som oberstløytnant. I mellomtiden utvikler Nobile selv luftskip.

Den italienske statsministeren Benito Mussolini har tilbudt Amundsen et luftskip konstruert av Nobile til en flytur til Nordpolen – på betingelse av at konstruktøren også er med på turen, nemlig som leder for ekspedisjonen. Det passer selvfølgelig ikke Amundsen. Men han går med på det. Den norske flyklubben og sponsoren Lincoln Ellsworth kjøper luftskipet N1 av den italienske staten (N står for konstruktøren Nobile, 1 for hans første egenkonstruksjon) og døper luftskipet om til «Norge» (Norge betyr Norge på norsk).

Første akt: Striden, 12. mai 1926, kl. 02.20, Nordpolen

Etter 16 timer og 40 minutters rask seilas fra Spitsbergen når «Norge» Nordpolen og sirkler rundt det etterlengtede punktet. Ved en mild utetemperatur på minus 11 grader blir det norske, det amerikanske og det italienske flagget kastet ut. Amundsen synes det norske flagget har vaiert vakrest. Ekspedisjonsleder Nobiles italienske flagg er det største av alle. Ellsworth gleder seg, for i dag feirer han sin 46. bursdag. Nobiles blandingshund Titina, som også er om bord, bjeffer gladelig til tross for sin flyskrekk. «Norge» flyr videre over Arktis og lander trygt i Teller ved Nome etter totalt over 70 timers flytid. Verden jubler. Umberto Nobile er tidens helt. Benito Mussolini, som i mellomtiden har steget til å bli Italias diktator, forfremmer ham til general. Under seiersparaden i Seattle blir Nobile overrakt blomster. Amundsen får ikke det. Amundsen anser dette som urettferdig, han er fornærmet. Som han senere skriver i sine memoarer, mener han at æren utelukkende tilkommer ham, Amundsen. Nå eskalerer striden. Amundsen sier offentlig at han anser Nobile for å være teknisk utilstrekkelig kvalifisert. Nobile kontrer med at Amundsen oppførte seg som en halvgud om bord på «Norge», ikke deltok i arbeidet i kabinen og bare holdt utkikk etter nye landområder.

Hvorpå Amundsen raser og hevder at Nobile bare var en ansatt om bord på «Norge», og at luftskipet med det italienske flagget så ut «som en sirkusvogn på himmelen».

Noe Nobile igjen ikke vil finne seg i. Han bestemmer seg for å bygge et nytt luftskip og fly til Nordpolen igjen, helt uten Amundsen og helt uten norsk støtte. Han bygger et nytt luftskip, N4, kalt «Italia»: 104 meter langt, 18 500 kubikkmeter volum, tre Maybach-motorer på 245 hk hver, toppfart 117 km/t.

Andre akt: Seier og drama, 24. mai 1928, kl. 00.20, Nordpolen

De klarte det! Luftskipet «Italia» når Nordpolen ved tredje forsøk fra Spitsbergen i ganske dårlig vær. Nobile kaster for andre gang det italienske flagget ut av kabinen – pluss et massivt trekrusifiks som pave Pius XI har gitt ham.

Siden det i tillegg til de 14 italienerne om bord også er en svenske og en tsjekkoslovak blant mannskapet, får også de to kaste ut sine nasjonale flagg. Kommunisthymnen «Giovinezza» og hjemlandslåter i stil med «Bella Italia» lyder høyt.

Nobile har vist hele verden: Bella Italia klarer seg også uten Amundsen! Også hunden Titina er med, den eneste hunden i verden som har vært på Nordpolen to ganger. Men fordi været blir stadig mer stormfullt, kan ikke Nobile, som planlagt, sette av noen forskere på polen for forskning. I stedet kretser han rundt Nordpolen i to timer og gir til slutt ordre om returflyging mot Kongsbuht på Spitsbergen.

Snart tårner en tykk tåkebanke seg opp foran dem. Nobile stiger til 1 000 meters flyhøyde, hvor sikten imidlertid fortsatt er elendig, og orienterer seg etter magnetkompasset. Det er ikke noe uvanlig. Men motvinden blir stadig kraftigere. Det hagler iskorn. Noen setter seg fast på skroget til «Italia». Andre blir akselerert av vinden fra turbinene og trenger gjennom luftskipets skrog. På grunn av all isen blir luftskipet stadig tyngre. Og til slutt setter isen seg fast i høyderoret.

Det er 25. mai 1928, klokken 7 om morgenen, posisjon rundt 180 kilometer nord for Spitsbergens nordkyst. Nå skjer alt i rasende fart: «Italia» stuper ned i løpet av sekunder – slår med bakdelen ned i pakkisen – av kraften fra sammenstøtet rives gondolen ved aktermotoren av – fordi luftskipet dermed er hundrevis av kilo lettere, krasjer nå den fremre delen ned i pakkisen – også den fremre gondolen brytes av – ti menn blir kastet ut på isen – «lettet» for enda en gondol stiger luftskipet igjen – inne i luftskipet befinner det seg seks mekanikere – luftskipet driver uten fører og styring av sted i det fjerne.

En første skadeoversikt er nedslående: Luftskipet er forsvunnet sammen med de seks mennene; det har sannsynligvis tatt fyr og sunket i havet. Mekanikeren Vincenzo Pomella omkom da den fremre gondolen brakk av. Teknikeren Natale Ceccione har brukket begge beina. Kommandant Umberto Nobile er også alvorlig skadet; han har brukket en arm og et ben. De resterende syv mennene har til sammenligning bare fått lette skader. Hunden Titina er nervøs, men uskadd.

Lykke i ulykken: I den avbrutte bakre gondolen finnes alt mannskapet trenger for å overleve på isen: proviant, et telt, klær, våpen, batterier, fyrstikker og en kortbølge-nødradio som Nobile spontant fikk brakt om bord i siste øyeblikk før avgang. Radiotelegrafisten Giuseppe Biagi begynner umiddelbart å sende SOS-signaler. Men alt han får høre som svar, er de aktuelle sportsnyhetene og de nyeste hitlåtene. Ulykke i ulykken: Verden vet ingenting om ulykken i flere dager.

Tredje akt: Letingen, 3. juni 1928, kl. 19.30, Wosnessenje, Russland

I ti dager har «Italia» vært meldt savnet. Ingen vet om Nobile og mennene hans fortsatt er i live. Ombord på forsyningsluftskipet «Città di Milano», som ligger stasjonert på Spitsbergen ved ekspedisjonens utgangspunkt, har man fanget opp fragmenter av et SOS-signal, men ignorert det som en feil fra radiooperatøren.

De overlevende på isen har i mellomtiden skutt en isbjørn. For fire dager siden dro tre menn ut som en slags stormtropp for å kjempe seg frem til land og hente hjelp: de to marineoffiserene Adalberto Mariano og Filippo Zappi samt den svenske meteorologen Finn Malmgren.

3 000 kilometer unna, i den russiske landsbyen Vosnessenje nær Arkhangelsk, fanger amatørradiooperatøren Nikolaj Schmidt opp et SOS-anrop, som han tilskriver luftskipet «Italia». Det finnes overlevende! Schmidts oppdagelse går som en løpeild gjennom verdenspressen. Den 6. juni lykkes det radiooperatøren på «Città di Milano» å få kontakt med Giuseppe Biagi på isen. Det som nå begynner, skal utvikle seg til den største redningsaksjonen som noensinne er gjennomført i Arktis. Berømte flypiloter, de nye heltene i luften, tar av på rekognoseringsflyvninger. Sledehundspann sprer seg utover. Skip stikker til sjøs. Fram til redningen vil det være 21 fly og 16 skip fra seks nasjoner, og mer enn 1 500 redningsmannskaper er i aksjon.

Hele verden er grenseløst begeistret. Bortsett fra én: Roald Amundsen.

Fjerde akt: Nederlaget, 18. juni 1928, kl. 16.05, Tromsø, Norge

Amundsen ønsker å gå inn i historien som tidenes største oppdager. Han vant jo tross alt kappløpet til Sydpolen mot briten Robert Falcon Scott den gangen! Men han vet også: Døde helter lever lenger. Robert Scott døde en heltedød på vei tilbake fra Sydpolen og gikk dermed inn i historien på lik linje med Amundsen.

Nå vil Amundsen for enhver pris forhindre at det samme skjer med ham og Umberto Nobile. I Amundsens logikk er det bedre å redde Nobile enn å ta risikoen for at Nobile dør og dermed for alltid blir en helt. Mer enn det: Skulle han, Amundsen, redde Nobile, vil Amundsen bli en superhelt.

Amundsen henvender seg derfor til italienerne. Men diktatoren selv, Benito Mussolini, ønsker ikke at Amundsen skal få støtte til sitt forehavende.

Den franske regjeringen trer til og stiller et sjøfly, en Latham 47, med en besetning på fire til rådighet for Amundsen. Selvfølgelig takker Amundsen ja.

Flyet blir fløyet fra Frankrike til Tromsø, og Amundsen insisterer på å fortsette flyturen dagen etter – selv om Latham 47 er i dårlig stand og værforholdene er kritiske. Med Amundsen og flere menn om bord, samt 2 500 liter drivstoff i tankene, er flyet ekstremt tungt og klarer først å lette fra vannet ved femte forsøk.

Kl. 18.45 sendes den siste radiomeldingen. Deretter brytes kontakten. Flyet styrter i havet. Amundsen og hans følgesvenner er fremdeles savnet uten spor.

To og en halv måned senere, den 31. august, fisker en norsk tråler opp en vinge fra Latham 47 fra vannet. Det ville nok ha trøstet Amundsen at Nobile riktignok overlevde, men heller ikke kom ut av denne historien som en helt.

Femte akt: Piloten, 24. juni 1928, på isen

Den svenske flyløytnanten Einar Lundborg lander sammen med observatøren sin i et dristig manøver ved ulykkesstedet. Fire dager tidligere hadde en italiensk pilot endelig fått øye på det røde teltet i pakkisen og sluppet ned proviant. Nå klarer Lundborg til og med å lande. I sin treseters Fokker CV er det bare én ledig plass. Lundborg insisterer på å fly ut kapteinen, altså Umberto Nobile, først. Nobile skal koordinere den gigantiske internasjonale redningsaksjonen fra basen på Spitsbergen.

Det er hans strenge ordre, sier Lundborg, som vet at en kaptein egentlig er den siste som forlater sitt synkende skip. Italieneren lar seg altså fly ut – sammen med hunden sin, Titina. Lundborg bringer Nobile til Spitsbergen og flyr straks tilbake for å hente flere mennesker fra isen. Men ved den nye landingen velter flyet og blir totalskadet. Lundborg overlever riktignok med lette skader, men er nå selv fanget i pakkisen.

Etterord I: De andre, 13. juli 1928 til i dag, Europa

• Roald Amundsen er, selv uten et land oppkalt etter seg, den mest suksessrike Arktis- og Antarktis-oppdageren gjennom tidene. En to ukers lang leteaksjon gjennomført av den norske marinen i 2009 etter vraket av det styrtede flyet forblir resultatløs.

• Einar Lundborg omkommer i en flyulykke tre år etter «Italia»-katastrofen. I dag feires han i Sverige som nasjonalhelt.

• Benito Mussolini gir Einar Lundborg en klokke i takk i 1929. Senere har han liten suksess med sin fascisme. Han blir skutt av partisaner 28. april 1945.

• Nikolaj Schmidt dør sannsynligvis i 1942. Kildene er fremdeles uenige om han var kinoprojektør, lærer eller bonde. Kanskje var han alt sammen.

• Kort tid etter redningen blir Adalberto Mariano og Filippo Zappi utsatt for alvorlige beskyldninger om å ha spist sin svenske kollega Finn Malmgren under marsjen gjennom pakkisen. Mistanken om kannibalisme blir aldri endelig oppklart.

• Giuseppe Biagi blir medeier i en bensinstasjon i Italias hovedstad. Han dør i Roma i 1965.

• Hjalmar Riiser-Larsen har hittil ikke blitt nevnt i det hele tatt. Den norske luftfartspioneren og Amundsens fortrolige var en av de to Dornier-pilotene under Amundsens flyforsøk (Forspill II), befant seg om bord på «Norge» (Første akt) og deltok i letingen etter de overlevende fra «Italia» (tredje akt). Det siste var en av grunnene til at Amundsen gikk om bord i flyet som han omkom i: Han ønsket å komme sin tidligere følgesvenn i forkjøpet. Riiser-Larsen døde 3. juni 1965 i København.

• Isbryteren «Krassin» er i dag et museumsfartøy i St. Petersburg.

• I 1929 sendte «Funk-Stunde Berlin» med stor suksess radiodramaet «SOS … rao rao … Foyn … Krassin redder Italia». Det er i dag det eldste fullstendig bevarte radiodramaet på tysk.

Etterord II: Nobile, 13. juli 1928 til 30. juli 1978, Italia

Nobiles redning blir feiret over hele verden – bortsett fra i Italia: Fordi Nobile som kaptein var den første som lot seg redde, faller han i unåde som et dårlig forbilde for fascismen og blir av Mussolini avskjediget fra hæren uten æresbevisning. Andre kilder hevder at han trakk seg frivillig.

Nobile drar til Russland og arbeider der som luftskipskonstruktør. Senere blir han foreleser i luftfart i Amerika, tilbringer noen år i Spania og kommer til slutt tilbake til Italia. I 1945 blir han rehabilitert. I 1961 anlegger han en ærekrenkelsessak mot tidligere militære og politikere; Nobile ser på seg selv som offer for intriger. Rettssaken gir ham imidlertid heller ikke æren tilbake. Umberto Nobile tilbringer sine siste leveår tilbaketrukket i Roma. Han dør 30. juli 1978, nesten helt blind og bundet til rullestolen. I leiligheten hans finner man dusinvis av minner fra hans storhetstid – og den utstoppede hunden Titina.

Hunden er i dag utstilt på det italienske luftfartsmuseet i Bracciano.

Christian Hug, PolarJournal