Parmjit Singh Sehra – Første inder i Antarktis
Ved første øyekast virker India og Antarktis som et umake par. Likevel har det asiatiske landet siden 1981 drevet sitt eget forskningsprogram og har i dag to aktive stasjoner samt en støttebase på det antarktiske kontinentet. Ser man lenger tilbake, viser det seg imidlertid at grunnlaget for dette programmet ble lagt flere år tidligere, i hodet til en ung meteorolog: Dr. Parmjit Singh Sehra, som som første inder seilte rundt Antarktis og overvintret der.
Begynnelsen på historien om det indiske Antarktisprogrammet handlet verken om territorial ekspansjon eller personlig berømmelse, men om en drøm om verdensrommet. Denne drømmen tilhørte den indiske forskeren Vikram A. Sarabhai, som i dag regnes som grunnleggeren av det indiske romprogrammet. Tidlig på 1970-tallet ønsket han å observere sovjetiske forskeres raketteksperimenter i Antarktis, som hadde som mål å samle meteorologiske data fra den øvre atmosfæren. Til dette formålet valgte han en ung og lovende doktorgradsstudent: Parmjit Singh Sehra fra Physical Research Laboratory ved Gujarat University i Ahmedabad. Bare 23 år gammel hadde han knapt noen forestilling om hva som ventet ham.
«Jeg hadde lest en artikkel i avisen om et sovjetisk forsøk på å samle data om iskappen ved Sydpolen, og jeg drømte om en dag å seile rundt Antarktis og selv stå på Sydpolen», minnes Dr. Singh Sehra. Drømmen hans skulle bli virkelighet raskere enn han hadde forventet.
Tidspunktet for samarbeidet var gunstig i 1971: Sovjetunionen planla en toårig ekspedisjon rundt Antarktis og testet samtidig nye forskningsraketter for å undersøke den øvre atmosfæren. Forholdet mellom India og Sovjetunionen var på den tiden vennskapelig. Samtidig var India igjen i konflikt med Pakistan, noe som gjorde det vanskelig å skaffe nødvendig utstyr.
Selv om India på dette tidspunktet ikke hadde egne ambisjoner i Antarktis, klarte Parmjit Singh Sehra, med samtykke fra sine foreldre og sitt universitet, å reise til Australia og gå om bord i det sovjetiske forskningsskipet Akademik Viese. Herfra startet hans 18 måneder lange ekspedisjon til Mirny-stasjonen.
Det første inntrykket til den unge forskeren var overveldende. Fascinert av de mange isfjellene skrev han senere i dagboken sin, publisert under tittelen A Visit to the South Pole: «Det er virkelig et eventyrland hvor selv feene ikke våger å bo.» Selv det røffe havet skremte ham ikke; han nøt reisen over Sørishavet og viet seg fullt og helt til forskningen.
Etter ankomsten til Mirny tilbrakte han totalt 18 måneder i Antarktis. Sammen med sovjetiske kolleger gjennomførte han en ekspedisjon til den geografiske Sydpolen og deltok i en 1 500 kilometer lang og krevende forsyningsreise til Vostok-stasjonen, utført med traktorer og hundesleder. Ombord på isbryteren Navarin ble han den første inder som seilte rundt Antarktis. Underveis besøkte teamet ikke bare sovjetiske stasjoner, men også forskningsstasjoner fra andre land. Dermed kunne Sehra samle verdifulle data og knytte viktige internasjonale kontakter.
Reisen hans endte ved den daværende hovedstasjonen Molodezjnaja i Øst-Antarktis, hvor han tilbrakte et helt år. Der fortsatte han forskningen og samlet omfattende datasett. Sammen med sovjetiske kolleger sendte han opp 60 raketter i atmosfæren. Han kunne blant annet for første gang påvise at uvanlige oppvarminger i den antarktiske vinteren henger sammen med vertikale energistrømmer fra jordens indre, samt radioaktive og fotokjemiske prosesser i den øvre atmosfæren. Disse funnene ga ham ikke bare en doktorgrad, men også internasjonal anerkjennelse som meteorolog og atmosfærefysiker, samt ekspert for organisasjoner som WMO og NASA.
Under oppholdet opplevde Singh Sehra ikke bare kontinentets imponerende skjønnhet, men også dets harde realiteter: kamp for overlevelse, sult, depresjon og død. Under forsyningsreisen til Vostok-stasjonen mistet teamet to medlemmer på grunn av sykdom og ulykker. De utmattede sledehundene måtte til slutt avlives og brukes som mat for å sikre overlevelse.
Også Singh Sehra selv var flere ganger i livsfare: Han falt i en bresprekk og ble reddet takket være rask hjelp fra kollegene. En annen gang falt han fra en rundt 200 meter høy rygg og slapp relativt billig unna, med noen tapte tenner og et brukket bein. Den kanskje verste opplevelsen var en soloekspedisjon til et isfjell nær stasjonen, der en plutselig snøstorm og manglende forsyninger nesten førte til at han sultet i hjel.
De ekstreme lysforholdene var også en stor belastning. I dagboken skrev han: «Jeg må si at seks måneder med kontinuerlig mørke, etterfulgt av seks måneder med dagslys ved Sydpolen, er et ytterst monotont naturfenomen.» Senere understreket han hvor mye han hadde lært å sette pris på den normale 12-timers dag-natt-syklusen i India.
Tiden i Antarktis gjorde den unge meteorologen til en lidenskapelig polarforsker. Han innså kontinentets sentrale betydning for meteorologi og atmosfærefysikk og drømte om at også India skulle bli en del av den internasjonale Antarktisforskningen. På 25-årsdagen for Indias uavhengighet sendte han derfor et brev fra Sydpolen til statsminister Indira Gandhi, der han foreslo at India burde slutte seg til Antarktistraktaten, gjennomføre egne ekspedisjoner og etablere forskningsstasjoner.
Dr. Singh Sehra betrakter dette brevet fra 15. august 1972 som fødselen til det indiske Antarktisprogrammet. Likevel gikk det ytterligere ni år før den første indiske ekspedisjonen startet, og andre forskere fikk æren.
På spørsmål om han føler seg forbigått av historien, svarer han:
«Vi mennesker elsker å drømme. Og jeg drømte om å åpne en indisk forskningsstasjon. Jeg hadde aldri trodd at kilden til drømmen min ikke lenger skulle være i live. Men min erfaring i Antarktis vekket stor interesse i India for videre forskning, inkludert etablering av forskningsstasjoner og regelmessige ekspedisjoner siden 1982. Det er en svært stor belønning for meg. Min største drøm har gått i oppfyllelse.»
Redaksjonell merknad
Ved søk etter den første inder i Antarktis nevnes ofte Syed Zahoor Qasim. Han ledet den første indiske Antarktisekspedisjonen i 1981, hvor stasjonen Dakshin Gangotri ble etablert. Dermed regnes Qasim som den første inder som offisielt ble sendt til Antarktis av staten.
Singh Sehra oppholdt seg imidlertid allerede i 1971 på kontinentet i 18 måneder som medlem av et sovjetisk forskningsteam. Derfor kan han med stor sannsynlighet betraktes som den første inderen som faktisk satte foten på Antarktis
