Permafrost i tørre områder som metankilde

Permafrost – permanent frossen jord i de kaldeste regionene på jorden – har i årtusener lagret store mengder organisk karbon fra døde planter og dyr. Med den pågående klimaendringen tiner imidlertid denne jorden i økende grad. Da frigjøres det bundne karbonet og omdannes av mikroorganismer til metan, en særlig kraftig klimagass.

En ny studie finansiert av den amerikanske National Science Foundation viser nå at hittil lite påaktede, ikke-frosne lag innenfor permafrosten i tørre områder – såkalte taliker – produserer overraskende store mengder metan. Denne oppdagelsen reiser nye spørsmål om permafrostens rolle i det globale klimasystemet og gir grunn til bekymring for at ytterligere metanutslipp kan bidra til å akselerere klimaendringene i det sårbare arktiske miljøet.

Forskeren Katey Walter Anthony og hennes team ved University of Alaska Fairbanks undersøkte metanutslipp fra taliker i Yedoma-høylandet. Yedoma er en istidspermafrosttype kjent for sine godt bevarte mammutfunn og strekker seg fra Nordøst-Sibir via Alaska til Canada. Målingene viste at tørre taliker i høylandet har uventet høye metanutslipp – nesten tre ganger så høye som utslippene fra nordlige våtmarker.

Særlig overraskende er det at disse høylandstalikene, i motsetning til tidligere studerte permafrostområder, slipper ut betydelig mer metan om vinteren enn om sommeren. Med tanke på at Arktis varmes opp nesten fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, kan denne ekstra metankilden sette i gang en selvforsterkende sirkel av stigende temperaturer og videre tining av permafrosten.

Resultatene understreker hvor presserende det er å inkludere permafrostområder – særlig tørre høylandsområder – sterkere i klimamodeller for bedre å kunne anslå den fremtidige utviklingen av det globale klimasystemet.

Heiner Kubny, PolarJournal