Salomon August Andrée – Luftige eventyr i luftballong
Til fots, med slede eller med skip: Man hadde allerede forsøkt å nå Nordpolen på mange måter. 1800-tallet nærmet seg slutten, og fortsatt hadde ingen ekspedisjon lykkes. Hvorfor ikke prøve med luftballong? Det var i hvert fall tanken til svensken Salomon August Andrée, født i 1854, sjefingeniør ved det svenske patentverket og en lidenskapelig ballongfarer.
Andrée hadde utviklet et eget system som gjorde en luftballong styrbar: Han lot lange, tunge liner henge ned fra kurven, som slepte langs bakken og bremset ballongen i lav høyde. Når farkosten ble langsommere enn vinden, kunne den styres med seil.
Planen var å fly fra Danskøya på Spitsbergen over Nordpolen og lande et sted på den andre siden av Arktis, i Russland eller Canada. Det virket logisk, men fungerte dessverre ikke i det hele tatt.
Etter et avlyst forsøk året før på grunn av feil vind, startet den vågale svensken 11. juli 1897 med sin spesiallagde luftballong «Örnen» (Ørnen). Ballongen hadde en diameter på 20,5 meter og besto av tre lag kinesisk silke, dekket med et nett av italiensk hamp, impregnert med vaselin for å beskytte mot fukt.
Ombord var den 27 år gamle ingeniøren Knut Frænkel og kjemistudenten Nils Strindberg, samt noen brevduer. De hadde også med seg meldingsbøyer, 767 kilo mat og drikke, sleder og kajakker for en eventuell retur til fots.
Allerede få minutter etter start dro slepetauene som hang i sjøen kurven ned i vannet, snurret seg og løsnet – tauene forsvant. Mannskapet hadde allerede kastet 210 kilo ballast for å stige, og nå ble ballongen så lett at den steg til over 700 meter. Det var aldri planen. Ballongen ble ukontrollerbar og ble aldri sett igjen.
Interessen fra internasjonale medier økte raskt. Noen aviser spekulerte i at pionerene var blitt spist av ville innfødte, andre mente de var blitt angrepet av romvesener. Ballongeksperter visste at alvorlige konstruksjonsfeil hadde ført til katastrofen.
Hele 33 år senere, 5. august 1930, fant mannskapet på selfangstskipet «Bratvaag» levningene av Andrée, Frænkel og Strindberg på Kvitøya. Sammen med skjelettene fant man dagbøker, meteorologiske rapporter og 200 fotografier som var så godt bevart at de kunne fremkalles i Sverige. Nå visste verden endelig hva som hadde skjedd, og det ganske detaljert.
Ballongen var i luften i 10 timer og 29 minutter, og drev deretter i 41 timer over isen mens kurven slepte langs bakken. Ved 82 grader 56 minutter nordlig bredde var reisen over, etter bare omtrent en tredjedel av den planlagte distansen til Nordpolen. I en uke diskuterte de hvilken vei de skulle gå hjem, og startet til slutt mot området ved Seven Islands.
De manglet ikke mat, det fantes rikelig med isbjørn og sel. Men sledene var altfor tunge og upraktiske, klærne av ull var utilstrekkelige sammenlignet med pels, og det var ekstremt krevende å gå på det ujevne isdekket. De fire brevduene som Andrée sendte ut, kom aldri frem. Framdriften var så langsom at de bestemte seg for å overvintre. I begynnelsen av oktober 1897 skrev Andrée sine siste dagboknotater.
Hva Andrée, Frænkel og Strindberg døde av, kan ikke fastslås sikkert. Likene ble fraktet til Stockholm og kremert uten undersøkelse, og de ble gravlagt som nasjonalhelter i en felles grav. Den mest sannsynlige forklaringen er at de kollapset av utmattelse.
Historien fortsetter å fascinere, og mange forfattere har senere forsøkt å forklare hva som skjedde. I 1982 ble det katastrofale forsøket filmatisert under tittelen «Ørnens flukt». I Andrées hjemby Gränna finnes et museum oppkalt etter ham, og et område nord på Spitsbergen bærer navnet Andrée Land til hans ære.
Autorin: Greta Paulsdottir
