Sjøvann som vitne til endringene på Svalbard

Arktis varmes opp raskere enn det globale gjennomsnittet, og forskere leter etter nye måter å forstå hvordan dyrelivet reagerer på disse endringene. En ny studie fra Svalbard tyder på at svaret kan ligge i selve vannet.

Ved hjelp av miljø-DNA, eller eDNA, undersøkte forskere marine virveldyr i ulike habitater langs vestkysten av Svalbard. Alle dyr etterlater genetiske spor i miljøet rundt seg, blant annet gjennom hudceller, slim, skjell eller avføring. Ved å filtrere sjøvann og analysere DNA-et det inneholder, kan forskerne identifisere arter uten å fange eller forstyrre dyrene.

Under en ti dager lang ekspedisjon i juni 2025 samlet teamet kontinuerlig inn sjøvannsprøver fra 16 steder langs vestkysten av Svalbard, blant annet ved isbrefronter, hvalrosskolonier, havner, grunne kystområder og offshorefarvann. Studien avdekket 36 ulike grupper av virveldyr, blant dem fisk, sjøfugl, sel og hval, men også spor etter landdyr som fjellrev og reinsdyr nær kysten.

Det som overrasket forskerne mest, var hvor forskjellige nærliggende habitater viste seg å være. I stedet for å finne de samme artene over hele regionen, viste studien en tydelig utskifting av artsfellesskap mellom ulike miljøer, selv over korte avstander. Havner og områder med hvalross hadde spesielt artsrike og evolusjonært mangfoldige samfunn, mens brepåvirkede farvann var dominert av færre og nærmere beslektede arter. Ved brefrontene fant forskerne også flere karakteristiske arktiske arter, blant annet krykkje, rødnebbterne, grønlandssel og vågehval.

Noen av funnene kan også gjenspeile den økende påvirkningen fra klimaendringer i europeisk Arktis. Forekomsten av arter som steinkobbe og stingsild passer med større økologiske endringer knyttet til varmere atlanterhavsvann som i økende grad strømmer nordover mot Svalbard.

Studien viser også at eDNA-metoder kan fungere pålitelig selv under krevende arktiske forhold. Mange av de genetiske funnene stemte overens med visuelle observasjoner og akustiske registreringer gjort under ekspedisjonen, noe som styrker tilliten til metoden.

Resultatene understreker både hvor sårbare arktiske økosystemer er, og hvor krevende det er å studere dem. Store deler av Svalbard er vernet, feltarbeid er kostbart, og dyreobservasjoner begrenses ofte av værforhold, havis og store avstander. I denne sammenhengen tilbyr eDNA en bemerkelsesverdig enkel idé: sjøvann kan fungere som et biologisk arkiv over dyrene som beveger seg gjennom disse farvannene. Etter hvert som Arktis fortsetter å endre seg, kan disse usynlige sporene hjelpe forskere med å oppdage økologiske endringer lenge før de blir synlige for det menneskelige øyet.

Léa Zinsli, PolarJournal