Skapt for Arktis: Reinsdyrets tilpasninger

Livet i Arktis krever konstant tilpasning. For reinsdyr (Rangifer tarandus) avhenger overlevelsen av å bevare varme, bevege seg effektivt gjennom snø og finne mat gjennom lange vintre.

På den arktiske tundraen kan temperaturene holde seg under frysepunktet i månedsvis, samtidig som snø og is begrenser tilgangen til vegetasjon. Reinsdyr har utviklet en rekke fysiske tilpasninger som gjør dem i stand til å håndtere disse forholdene samtidig som de bruker minst mulig energi.

En av de viktigste tilpasningene finnes i nesen. Reinsdyr puster inn svært kald luft, men et komplekst nettverk av strukturer inne i nesehulen varmer opp luften før den når lungene. Prosessen fungerer også motsatt vei når dyret puster ut. Varme og fuktighet tas opp igjen før luften forlater kroppen, noe som reduserer tap av energi og vann om vinteren.

Den tykke vinterpelsen gir ekstra isolasjon. Dekkhårene er hule og holder på luft nær kroppen, noe som begrenser varmetap selv i sterk arktisk vind. Fordi så lite varme slipper ut gjennom pelsen, kan snø noen ganger bli liggende på ryggen til et reinsdyr uten å smelte. De samme hule hårene forbedrer også oppdriften og hjelper trekkende flokker med å krysse elver og iskaldt vann under sesongvandringer.

Bevegelse på snø og is avhenger i stor grad av klauvene. Om sommeren er klauvene mykere og bedre tilpasset våt tundra. Om vinteren trekker de seg sammen og eksponerer den hardere kanten av klauven, noe som gir bedre feste på frosset underlag. Reinsdyr bruker også klauvene til å grave i snøen etter lav, som er en av deres viktigste matkilder om vinteren.

Noen tilpasninger er mindre synlige. Reinsdyr ser også ut til å være tilpasset Arktis’ uvanlige lysforhold. Under månedene med kontinuerlig dagslys om sommeren og vedvarende mørke om vinteren mister de de tydelige daglige aktivitetsrytmer som finnes hos mange andre pattedyr. Dette gjør dem bedre i stand til å tilpasse seg endringer i omgivelsene. Øynene skifter fra gyllen farge om sommeren til dypblå om vinteren, noe som antas å forbedre følsomheten for svakt arktisk lys. Reinsdyr kan også oppfatte ultrafiolett lys, usynlig for mennesker, noe som hjelper dem med å skille mellom mat, spor og rovdyr i snødekte landskap.

Geviret er også knyttet til overlevelse på måter som går utover konkurranse mellom hannene. I motsetning til de fleste hjortedyr har både hann- og hunnreinsdyr gevir. Hannene feller det vanligvis etter brunsten om høsten, mens hunnene ofte beholder det gjennom vinteren, noe som kan gi dem en fordel i konkurransen om mat i de hardeste vintermånedene. Den årlige veksten av geviret krever store kalsiumreserver. Reinsdyr ser ut til å ha utviklet en spesielt effektiv vitamin D-metabolisme, som bidrar til å regulere opptaket av kalsium til tross for lange arktiske perioder med lite sollys.

Til sammen gjør disse tilpasningene reinsdyr i stand til å håndtere de ekstreme forholdene i Arktis.

Léa Zinsli, PolarJournal