Skjørbukkens rolle i polarekspedisjoner

Skjørbuk var en av de mest alvorlige og samtidig minst forståtte truslene for tidlige polarforskere. Sykdommen skyldes mangel på vitamin C, et næringsstoff som er nødvendig for å opprettholde sunt bindevev i kroppen. Uten dette brytes kollagenproduksjonen ned, noe som fører til tretthet, blødende tannkjøtt, leddsmerter og til slutt død.

Under lange ekspedisjoner, særlig på 1700- og 1800-tallet, var oppdagelsesreisende sterkt avhengige av holdbar mat som saltet kjøtt og tørre kjeks. Disse forsyningene kunne vare i måneder eller til og med år, men inneholdt lite eller ingen vitamin C. Frukt og grønnsaker, som er de viktigste kildene til dette næringsstoffet, var nesten umulige å skaffe i polarområdene. Selv matvarer som opprinnelig inneholdt noe vitamin C, mistet det ofte under lagring eller tilberedning.

På den tiden var årsaken til skjørbuk ikke fullt ut forstått. Noen mente at sykdommen hang sammen med dårlig hygiene, kulde eller mangel på fysisk aktivitet. Som følge av dette tok mange ekspedisjoner i bruk tiltak som i liten grad forebygget sykdommen. Selv om det var kjent at sitrusjuice kunne redusere skjørbuk til sjøs, var den ikke alltid tilgjengelig, riktig lagret eller konsekvent brukt på polarekspedisjoner.

I motsetning til dette hadde urfolk i Arktis lenge visst hvordan man kunne unngå skjørbuk. Kostholdet deres besto av ferskt kjøtt, fisk og rå animalske produkter, som inneholder tilstrekkelig med vitamin C til å holde kroppen frisk. Denne kunnskapen var basert på generasjoner med erfaring i ekstreme miljøer. Oppdagelsesreisende som tok i bruk disse kostholdsvanene, hadde langt lavere risiko for å utvikle sykdommen.

Effektene av skjørbuk kunne utvikle seg gradvis, men være svært alvorlige. I starten var symptomene milde og lette å overse. Etter hvert økte svakheten, sår grodde dårligere, og bevegeligheten ble redusert. I det harde polare miljøet kunne selv et lite tap av styrke bli livstruende, særlig når lange forflytninger, jakt eller transport av tungt utstyr var nødvendig.

Skjørbuk rammet ikke bare enkeltpersoner, men kunne avgjøre utfallet av hele ekspedisjoner. Svekkede mannskaper var langsommere, mindre i stand til å reagere på skiftende forhold og mer utsatt for kulde og sult. I noen tilfeller måtte ekspedisjoner avbrytes, i andre bidro sykdommen direkte til nederlag og tap av liv. For mange ekspedisjoner lå den største faren ikke i kulden i seg selv, men i det oppdagelsesreisende ennå ikke forsto.

Léa Zinsli, PolarJournal