Snow Cruiser – den største fiaskoen i Antarktis-forskningens historie
«Snow Cruiser» var et enormt snøkjøretøy som ble bygget for å utforske Antarktis. Det skulle ikke bare fungere som transportmiddel, men også som en mobil forskningsstasjon med integrerte bo- og arbeidsområder for mannskapet. På taket var det montert et fly som kunne tas av derfra ved behov.
Prosjektet ble ledet av Thomas C. Poulter og Richard Evelyn Byrd, men endte i en total fiasko. I praksis klarte «Snow Cruiser» ikke engang å forsere små ujevnheter i terrenget. Problemet var at man på forhånd ikke hadde vært i stand til å simulere de ekstreme forholdene i Antarktis i USA. Til slutt ble kjøretøyet forlatt.
Historien bak prosjektet
Den 29. april 1939 presenterte Poulter og Research Foundation ved Armor Institute of Technology planene for myndighetene i Washington. Forskningsstiftelsen skulle finansiere prosjektet, overvåke byggingen og låne kjøretøyet ut til United States Antarctic Service.
Byggingen startet 8. august 1939 og tok bare 11 uker. Den 24. oktober 1939 ble kjøretøyet startet for første gang hos Pullman Company sør for Chicago, og la ut på den 1 640 kilometer lange turen til Boston Army Wharf.
Underveis førte en skade i styresystemet til at kjøretøyet kjørte av en liten bro på Lincoln Highway og havnet i en bekk, hvor det satt fast i tre dager. Etter ankomsten til Boston ble det den 15. november 1939 sendt til Antarktis om bord på skipet «North Star».
Den 12. januar 1940 nådde «North Star» den amerikanske forskningsstasjonen Little America ved Bay of Whales. For å losse kjøretøyet måtte det bygges en rampe av tre. Mannskapet jublet da Poulter kjørte kjøretøyet ned rampen. Men vekten på «Snow Cruiser» var blitt undervurdert. Rampen kollapset, og ett av hjulene brøt gjennom konstruksjonen. Jubelen stilnet raskt da det viste seg at kjøretøyet nesten ikke kunne bevege seg på snø og is. De glatte, mønsterløse dekkene hadde ingen gripeevne og spant bare rundt.
En annen viktig spesifikasjon var at kjøretøyet skulle kunne krysse bresprekker opptil fem meter brede. Også dette viste seg umulig. «Snow Cruiser» sank ned i snøen og hadde problemer selv i de minste stigninger. Flere modifikasjoner ga ingen forbedring. Reservehjulene ble montert som doble forhjul, og bakhjulene fikk kjettinger. Likevel var trekkraften utilstrekkelig. Senere oppdaget mannskapet at dekkene ga bedre grep når kjøretøyet kjørte baklengs. Den lengste turen kjøretøyet gjennomførte var 148 kilometer – hele distansen ble kjørt i revers.
Den 24. januar 1940 returnerte Poulter til USA og overlot ledelsen til F. Alton Wade. Deretter ble «Snow Cruiser» gjort om til en stasjonær forskningsstasjon. Forskerne gjennomførte seismologiske undersøkelser, målinger av kosmisk stråling og analyser av iskjerner, mens de bodde i det snø- og tredekkede kjøretøyet. Finansieringen ble imidlertid stoppet da USAs oppmerksomhet ble rettet mot Andre verdenskrig. Prosjektet ble avsluttet, og «Snow Cruiser» ble forlatt i Antarktis.
Gjenoppdagelse og endelig skjebne
Under Operation Highjump i slutten av 1946 fant et ekspedisjonsteam kjøretøyet. De konstaterte at det bare trengte luft i dekkene og noe vedlikehold for å bli operativt igjen. I 1958 oppdaget en internasjonal ekspedisjon kjøretøyet på nytt ved hjelp av en bulldoser. Det lå begravet under flere meter snø, men en lang bambusstang markerte posisjonen.
Ekspedisjonen gravde det frem ned til hjulene og kunne beregne snømengden som hadde falt siden det ble forlatt. Inne i kjøretøyet var alt som da mannskapet forlot det – papirer, magasiner og sigaretter lå fortsatt spredt omkring.
Senere ekspedisjoner fant ingen spor etter «Snow Cruiser». Det har vært ubegrunnede spekulasjoner om at Sovjetunionen kan ha overtatt kjøretøyet under den kalde krigen, men det finnes ingen bevis. Nesten 90 år senere er det fortsatt ukjent hvor «Snow Cruiser» befinner seg. Det kan fortsatt ligge begravet under isen, eller ha drevet til havs med en isflak og sunket til bunnen av Sørishavet.
Sovjetisk slepekjøretøy
Med Kharkovchanka tok den sovjetiske Antarktisforskningen i bruk et kjøretøy som på flere måter lignet «Snow Cruiser». Også dette var utviklet for langtransport i Antarktis og hadde integrerte bo- og arbeidsrom.
Forskjellen var at «Kharkovchanka» var betydelig mindre og bygget på et velprøvd serieprodusert kjøretøy med belter i stedet for hjul. Den store kontaktflaten mot snøen hindret kjøretøyet i å synke ned og gjorde det langt mer egnet for polare forhold.
Heiner Kubny, PolarJournal
