Solformørkelse 2026 – Når plan B blir et lykketreff

Solformørkelser har en helt spesiell tiltrekningskraft på oss. Vi har allerede fått oppleve flere, men én er fremdeles uforglemmelig: den totale solformørkelsen 20. mars 2015 på Spitsbergen. Da forvandlet det arktiske landskapet seg i noen få minutter til en nesten uvirkelig verden av mørke, is og lys.

Den 12. august 2026 ønsket vi å gjenta denne opplevelsen. Men som så ofte ved en solformørkelse var det til slutt ikke bare den grundige planleggingen som avgjorde – men fremfor alt været.

Fra Arktis til Spania

Totalitetssonen begynte i den russiske høyarktis, trakk over Polhavet til Grønland og Island og nådde til slutt Spania. Derfra vandret måneskyggen helt til Balearene, hvor formørkelsen tok slutt like før solnedgang.

Det var nettopp den lavtstående solen som gjorde denne hendelsen spesielt attraktiv å fotografere.

Grønland var vår første drøm

Opprinnelig ønsket vi å oppleve solformørkelsen i Arktis igjen, helst i Grønland. Allerede måneder i forveien satte vi oss grundig inn i mulige observasjonssteder.

Men en analyse av skydekket den 12. august de siste rundt 20 årene viste en svært høy risiko for skydekke i de aktuelle regionene i Grønland. I tillegg ville mange egnede steder praktisk talt bare vært tilgjengelige med et ekspedisjonsskip.

For oss kom det et ytterligere problem: Det er vanskelig å ta virkelig skarpe bilder av solkoronaen med et 600 mm teleobjektiv fra et skip i bevegelse. Derfor valgte vi fast grunn under føttene.

Cabo Peñas som favoritt

Først hadde vi Mallorca i sikte. På grunn av den forventede store tilstrømningen av solformørkelsesobservatører søkte vi imidlertid videre og fant vår favoritt på den nordspanske Atlanterhavskysten: Cabo Peñas i Asturia.

Den rundt 100 meter høye bratte kysten, de forrevne klippene og det åpne Atlanterhavet utgjorde en fantastisk kulisse. Med solen lavt på himmelen kunne det ha blitt tatt enestående bilder her.

Problemet var fortsatt været. Allerede syv dager i forveien fulgte vi værmeldingene daglig. Som plan B valgte vi området rundt Valladolid, rundt 300 kilometer lenger innover i landet. Der var risikoen for skydekke betydelig mindre.

Så kom skyene

Allerede 48 timer før solformørkelsen var vi ved Cabo Peñas. Men det vi så, bekymret oss: Rundt middagstid dannet det seg stadig nye skyer, og værmeldingene for 12. august lovet heller ingen vesentlig forbedring.

Risikoen var for stor for oss. Med tungt hjerte tok vi farvel med vårt drømmested ved Atlanterhavet og begav oss ut på den lange kjøreturen inn i det spanske innlandet.

Omtrent ni timer før formørkelsen var vi på vårt nye observasjonssted. Nå begynte ventetiden – med temperaturer på opptil 36 grader Celsius. Blikket gikk stadig mot himmelen. Ville beslutningen vår ha vært riktig?

Og plutselig ble det mørkt

Jo lenger månen beveget seg foran solen, desto mer endret lyset seg. Landskapet mistet sakte sine kjente farger, inntil alt skjedde veldig raskt like før totalfasen.

Det siste direkte sollyset forsvant. I et kort øyeblikk lå landskapet i et nesten uvirkelig mørke. På himmelen sto månens svarte skive, omgitt av den lysende koronaen.

Til tross for all forberedelse, til tross for kameraer og fokus på de riktige eksponeringstidene, var det dette ene øyeblikket da vi bare stirret. Å oppleve koronaen på den mørke himmelen etterlot igjen et uforglemmelig inntrykk.

Noen få øyeblikk senere dukket det første direkte sollyset opp igjen – og mørket forsvant like raskt som det hadde kommet.

Solformørkelsen i 2026 har nok en gang vist oss hvor viktig fleksibilitet er, i tillegg til grundig forberedelse. Cabo Peñas ville vært vårt drømmested landskapsmessig. Men når det gjelder en solformørkelse, er det til syvende og sist én ting som teller: fri sikt til solen.

Den lange kjøreturen, ni timers venting og 36 grader var glemt i det øyeblikket koronaen dukket opp på den mørke himmelen.

Rosamaria Kubny, PolarJournal