Vitenskapelige innsikter fra en inuittisk narhvaljakt

Narhvaler er blant de mest særpregede og gåtefulle hvalene i Arktis. De er særlig kjent for sin lange, spiralformede støttann, en forlenget tann med millioner av nerveender. De lever i avsidesliggende, isdekte farvann og kan dykke mer enn 1 000 meter på jakt etter mat. Likevel er de vanskelige å observere i naturen. En ny studie viser en uvanlig måte å studere dem på: ved å delta i en inuittisk jakt.

I Nordvest-Grønland samarbeidet forskere med lokale jegere og brukte en tradisjonell narhvaljakt som en mulighet for vitenskapelige observasjoner. I løpet av seks dager i august registrerte teamet 83 møter og mer enn 500 observasjoner av narhvaler fra en liten båt. Droneopptak supplerte observasjonene og avslørte atferd som ikke er synlig fra overflaten, blant annet kalver og støttenner som ofte befinner seg under vann.

Jakten viste hvor vanskelig det er å finne narhvaler. Noen ganger gikk det opptil 28 timer mellom observasjonene, og mesteparten av tiden var ingen dyr å se. Når de først dukket opp, var det som regel i små grupper på rundt fem individer. Disse kom ofte i korte perioder som kunne vare i flere timer før de forsvant igjen. Selv erfarne jegere gjorde bare noen få forsøk på å fange en hval, og en vellykket jakt kan ta opptil en uke.

Droneobservasjonene ga også ny kunnskap om narhvalens karakteristiske støttann. Rundt 70 prosent av dyrene som ble observert hadde en støttann, som i gjennomsnitt kan utgjøre nær en fjerdedel av kroppslengden. Disse målingene gir et sjeldent innblikk i dyrenes fysiske egenskaper og kan bidra til å skille mellom unge og voksne individer.

Blant de mest interessante observasjonene var en hvilelignende tilstand ved overflaten. Narhvaler ble sett ligge helt stille i flere minutter, et fenomen som lokalt kalles pugginnartoq, et begrep fra det nordgrønlandske språket Avanersuarmiutut. Droneopptakene viste også komplekse sosiale mønstre: grupper splittes og samles igjen uten en tydelig leder. Selv unge dyr kan starte dykk som resten av gruppen følger.

Studien tyder på at narhvaler ofte beveger seg med havstrømmene og forlater fjorden særlig om ettermiddagen. Samtidig ga inuittisk kunnskap viktige innspill, blant annet om dyrenes følsomhet for skygger, noe som kan påvirke jakten.

Ved å kombinere tradisjonelle metoder med moderne teknologi som droner viser studien en ny måte å undersøke arktisk dyreliv på. I en region der det fortsatt finnes lite vitenskapelig data, er samarbeid med urfolk avgjørende for å forstå arter som narhvalen og hvordan miljøet deres er i endring.

Léa Zinsli, PolarJournal