William Baffin – Oppdageren

Den gyldne tidsalderen for Antarktis-forskningen (1897–1922) frembrakte en rekke helter, som vi regelmessig skriver om i denne spalten. Men allerede tre århundrer før den «heroiske tidsalderen» våget dristige menn seg inn i ukjente, iskalde arktiske regioner på jakt etter eventyr, berømmelse og handelsruter.
En av heltene fra denne «mørke epoken» er engelskmannen William Baffin (1584–1622). Lenge etter hans død ble Baffinbukten, et sidehav til Atlanterhavet mellom Grønland og den kanadisk-arktiske øygruppen, oppkalt etter ham. Også Baffinøya, som tross alt er den femte største øya i verden, bærer hans navn.
Nøyaktig når og hvor Baffin ble født, er tapt i historiens tåke. Han trådte frem som sjøfarer i 1615. For å illustrere hans verden og tidsånden, her er noen viktige begivenheter fra dette året: I Europa fører en liten istid til elendighet og lidelse. I år 1615 tvinger den katolske kirken Galilei til å trekke tilbake sin blasfemiske påstand om at jorden er rund og kretser rundt solen – ellers truer døden ved bålet. Cervantes fullfører sin «Don Quijote», Rubens foreviger den frodige «Venus foran speilet», og Kepler finner en formel for å beregne volumet til et fat. Inkariket er i ferd med å gå under, Kapp Horn blir seilt rundt for første gang, og Japan stenger seg av fra resten av verden. Handelsselskap som British East India Company, grunnlagt i 1600, legger grunnlaget for globaliseringen og gjør sine aksjonærer eventyrlig rike.

Og vår helt er på farten vest for Grønland, om bord på «Discovery», under kommando av Robert Bylot. Man leter etter en nordvestpassasje som ville forkorte veien fra Europa til Øst-Asia betraktelig. Ekspedisjonen finansieres av Moskva-kompaniet, den russiske motparten til det britiske Østindiskompaniet. Baffin hadde allerede gjort seg fortjent til sine sporer, først i 1612 som styrmann på James Hall-ekspedisjonen til Grønlands vestkyst, og i 1613 og 1614 på to ekspedisjoner til Spitsbergen, hvor man på oppdrag fra Moskva-kompaniet kartla lønnsomme hvalfangstområder.
Om bord på «Discovery» gjennomfører Baffin i 1615 en banebrytende bragd: Han bestemmer lengdegraden fra et skip, dessverre ved hjelp av den temmelig unøyaktige måneavstandsmetoden. Den endelige, presise løsningen på lengdegradsproblemet blir først funnet i 1775, på James Cooks andre jordomseiling, takket være et presist ur. Mannskapet på «Discovery» utforsker og kartlegger Hudsonstredet og Southampton-øya, men snur uten å ha oppdaget Nordvestpassasjen. I sin rapport mener Baffin at man må lete etter den lenger nord.

Det er nettopp dette man ønsker å gjøre med den andre «Discovery»-ekspedisjonen, som med en besetning på 17 mann stikker til sjøs fra Gravesend i England den 26. mars 1616 og setter kurs mot Davisstrødet vest for Grønland. Baffins plan er å fortsette nordover herfra. Den 20. mai ankrer «Discovery» ved nordspissen av Diskoøya, og ti dager senere passerer den Sanderson’s Hope. Så langt hadde John Davis allerede kommet 50 år tidligere. «Discovery» seiler ufortrødent videre nordover og når den 20. juni, på 77 grader 45 minutter, reisenes nordligste punkt ved Smithsundet, og den 12. juli ekspedisjonens egentlige mål, Lancastersundet, inngangen til Nordvestpassasjen. Dessverre er verken Baffin eller noen om bord på «Discovery» klar over dette. Han noterer i rapporten sin at det ikke finnes «noen passasje og intet håp om å finne den». Først over 200 år senere, i 1818 og 1819, skal John Ross og Edward Parry bevise at Baffin hadde rett og at han hadde funnet inngangen til Nordvestpassasjen.

«Discovery» setter kursen mot hjemlandet sommeren 1616, da skjørbuk sprer seg blant mannskapet. Etter et mellomstopp i Mannitsoq på Grønland, hvor man bekjemper ødeleggelsene forårsaket av skjørbuk med urter kokt i øl, ankommer «Discovery» 30. august i hjemhavnen Dover. Baffin fortsetter å lete etter Nordvestpassasjen, men nå i østlig retning. I september 1617 går han i land i India på oppdrag fra Det ostindiske kompani, i 1620 i Hormuz ved Omanbukten, og to år senere blir han skutt og drept under beleiringen av en portugisisk festning i Persiabukten.
Størstedelen av Baffins opptegnelser er gått tapt. Vi vet ingenting om hans privatliv. Bortsett fra at han var gift. Hans kone, hvis navn er ukjent, saksøkte nemlig Det ostindiske kompaniet og fikk etter tre års rettssak 500 pund i erstatning for sin manns død.
Forfatter: Christian Hug